Litteratur

Nikolaj Frobenius

Historiker Torgeir Sæveraas skriver i Dag og Tid den sjette september om min roman Rasende lys (Gyldendal Norsk Forlag) og mener boken er uhyre problematisk og uinteressant. Det er i hans fulle rett å mene. Det interessante i denne sammenheng er imidlertid om det ikke er Sæveraas selv som går i en felle når han på en rekke steder i sin «anmeldelse» anfører at det er fullstendig uinteressant å forsøke å se på Rinnan som noe annet enn rødglødende nazist og grotesk torturist, og å se på «økonomiske faktorar og andre private forhold som forklaring på dei ofte groteske handlingane Rinnan gjorde seg skuldig i».

Sæveraas' poeng er tydeligvis at det både er uinteressant og en nærmest uetisk handling i seg selv å se etter andre årsaker enn nazismens groteske ideologi som årsak til at Rinnan ble Gestapos viktigste nordmann i Midt-Norge under andre verdenskrig. Jeg synes standpunktet er interessant og sier mye om hvor kort vi i Norge er kommet i forhold til å tørre å se på de underliggende årsakene til ekstremisme.

Vi vet fra de historiske kildene at Rinnans påstand om at han var rødglødende nazist fra begynnelsen av, er en svært usikker påstand. Henry Rinnan var, i tillegg til å være landsforræder og bandeleder og torturist, også en notorisk løgner. Ola Flyum og Stein Slettebak Wangens Rinnans testamente (2009) viser dette med stor tydelighet, og peker, sammen med flere historiske kilder, på at Rinnans påståtte ideologiske overbevisning knapt var så synlig ved krigsutbruddet. Rinnans familie besto både av motstandsfolk og NS-tilknyttede, og Henry Rinnan selv deltok i de norske styrkene i 1940.

Jeg er altså ikke alene om å mene at det var flere grunner utover de rent ideologiske til at Henry Rinnan ble nazist. Økonomiske forhold var én av dem. Utenforskap var et annet forhold. Rinnans voldsomme selvhevdelsestrang førte ham til en unik posisjon innenfor Gestapos avdeling i Trondheim. Mot slutten av krigen styrte han sin egen agentavdeling med 60 unge kvinner og menn. De norske naziangiverne lyktes i stor grad med å vingeklippe motstandsbevegelsen og kommunistene for den tyske okkupasjonsmakten.

Statsadvokat John Lyng omtaler i sin sterke bok Forræderiets epoke Henry Rinnan både som svært slu og intelligent og som en undermåler fra Levanger. Men Lyngs sterke motivasjon skinner igjennom i hele teksten, nettopp å forsøke å forhindre at noe liknende skal skje igjen. Hvis det, slik Sæveraas synes å mene, er noe annet enn totalt uinteressant og uhyre problematiske å se på andre forhold enn de rent ideologiske som årsak til at Rinnan ble som han ble, har jeg vanskelig for å forstå hvordan vi som kultur skal få en dypere og bredere innsikt i ekstremismens menneskelige vekstgrunnlag.

En rekke ganger skriver Sæveraas at Rasende lys fordreier historien, det blir nærmest noe manisk over disse ubegrunnede utbruddene, og det vil være for omfattende å gå inn i dette her. Kort vil jeg likevel bemerke: Forlag, forfatter og de historiske konsulentene kjenner naturligvis det historiske forelegget svært godt og vet hvor detaljer er endret av fortellertekniske grunner.

Når Sæveraas «topper» sin «anmeldelse» og skriver at romanen blir et slags selvportrett av forfatteren selv, blir det både absurd og en komplett latterlig påstand. I stedet for å stole på Sæveraas sin litterært enøyde og ensidige tekst om romanen Rasende lys, anbefaler jeg den mer nysgjerrige leser av Dag og Tid å anskaffe seg boka selv, og gjøre seg opp sin egen mening.

Romanen er hverken et selvportrett av forfatteren eller et forsøk på å skrive en ny sakprosabok om Henry Rinnan. Det er en roman som prøver å tenke seg hvordan historiens farligste norske nazist kan ha blitt til. Jeg hevder på ingen måte å ha funnet den endelige sannheten om Rinnan, den er det ingen som kommer til å finne, men jeg forsøker altså å dikte meg inn i de psykologiske og eksistensielle forholdene som kan ha skapt det groteske individet som Henry Rinnan ble til slutt.

Formålet? Å skape en innsikt i hvordan et menneske kan utvikle seg i en sånn retning. Da den britisk-norske dokumentaristen Deeyah Khan laget sine dokumentarfilmer om nynazister, stilte hun seg selv to viktige spørsmål: «Hvorfor tyr disse mennene til vold, og hvor henter de sitt sinne fra?» I sine møter med fiender fant Khan på tross av mennenes hat og ødeleggelsestrang mer menneskelighet i dem enn hun trodde var mulig. Rasende lys fortsetter i en humanistisk tradisjon å undersøke menneskets skyggesider, og forsøker i en fritt bearbeidet romantekst å se på hvordan en ganske vanlig mann fra Levanger kunne bli til et grotesk vrengebilde av det menneskelige predikament.

Nikolaj Frobenius er forfattar.