Trekasser og tomater
Reportasjen om tomatproduksjon i Dag og Tid forrige uke («Drivhuseffekten i Ryfylke») skaper minner.
Foto: Wilfredo R. Rodriguez H. via Wikimedia Commons
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Mat
For 70 år siden startet jeg min karriere i frukt- og grøntbransjen med å spikre trekasser til forsendelse av tomater. Det var etterkrigstid, pappemballasje var dyrt og vanskelig å skaffe. Resultatet ble at alle tomatene fra Rogaland til andre landsdeler ble pakket i solide trekasser.
Min første jobb i næringen var å spikre slike kasser. Store stabler med kassebord ble levert hjem til meg.
Så var det å spikre dem sammen før leveranse til naboen, som drev med tomatproduksjon. Der ble tomatene behørig lagt fint oppi, én for én, med «silkepapir» mellom. Før tre kassebord ved hjelp av tolv spiker ble slått på plass på toppen. Min betaling var 10 øre kassen, men når behovet for kasser var flere tusen per sesong, ble det penger av det.
«Maten handlet de på forbruken, kjøttet leverte de til samvirkeslakteriet, melken til Tine, kraftfor kjøpte de av Felleskjøpet.»
Drifhuseffekten i Ryfylke.
Foto: Pål Hausken
Mine foreldre syntes jeg hadde en grei jobb: Mer bekymret var nok de foreldrene som hadde sine barn på kassefabrikken der bordene ble produsert med sirkelsag. Det var gjerne de yngste i fabrikken som fikk jobben med å skjære bord til kasser. Det var det letteste arbeidet på sagbruket.
Men ryktene gikk om at etter noen år med sirkelsagen var alle fingrene på hånden like lange.
30 år senere i karrieren ble jeg ansatt i et frukt- og grøntfirma der en del av jobben min var å få produsentene på Rennesøy, og andre steder i Rogaland, til å levere sine tomater til meg i stedet for til samvirkebedriften Gartnerhallen. Men da møtte jeg motstand. Samvirket sto sterkt på Rennesøy. Maten handlet de på forbruken, kjøttet leverte de til samvirkeslakteriet, melken til Tine, kraftfor kjøpte de av Felleskjøpet. Dette var like sikkert og traust som at de gikk på bedehuset.
Jeg startet optimistisk og banket på alle dører der det var et drivhus å se på garden. Men det ble som regel nei i neven. Det kraftigste avslaget fikk jeg fra han som sa: «Nei, før eg levere til deg, tar eg heller tomatene i trillebåra og kjører de på sjøen.»
Stort klarere nei kan en vel neppe få.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Mat
For 70 år siden startet jeg min karriere i frukt- og grøntbransjen med å spikre trekasser til forsendelse av tomater. Det var etterkrigstid, pappemballasje var dyrt og vanskelig å skaffe. Resultatet ble at alle tomatene fra Rogaland til andre landsdeler ble pakket i solide trekasser.
Min første jobb i næringen var å spikre slike kasser. Store stabler med kassebord ble levert hjem til meg.
Så var det å spikre dem sammen før leveranse til naboen, som drev med tomatproduksjon. Der ble tomatene behørig lagt fint oppi, én for én, med «silkepapir» mellom. Før tre kassebord ved hjelp av tolv spiker ble slått på plass på toppen. Min betaling var 10 øre kassen, men når behovet for kasser var flere tusen per sesong, ble det penger av det.
«Maten handlet de på forbruken, kjøttet leverte de til samvirkeslakteriet, melken til Tine, kraftfor kjøpte de av Felleskjøpet.»
Drifhuseffekten i Ryfylke.
Foto: Pål Hausken
Mine foreldre syntes jeg hadde en grei jobb: Mer bekymret var nok de foreldrene som hadde sine barn på kassefabrikken der bordene ble produsert med sirkelsag. Det var gjerne de yngste i fabrikken som fikk jobben med å skjære bord til kasser. Det var det letteste arbeidet på sagbruket.
Men ryktene gikk om at etter noen år med sirkelsagen var alle fingrene på hånden like lange.
30 år senere i karrieren ble jeg ansatt i et frukt- og grøntfirma der en del av jobben min var å få produsentene på Rennesøy, og andre steder i Rogaland, til å levere sine tomater til meg i stedet for til samvirkebedriften Gartnerhallen. Men da møtte jeg motstand. Samvirket sto sterkt på Rennesøy. Maten handlet de på forbruken, kjøttet leverte de til samvirkeslakteriet, melken til Tine, kraftfor kjøpte de av Felleskjøpet. Dette var like sikkert og traust som at de gikk på bedehuset.
Jeg startet optimistisk og banket på alle dører der det var et drivhus å se på garden. Men det ble som regel nei i neven. Det kraftigste avslaget fikk jeg fra han som sa: «Nei, før eg levere til deg, tar eg heller tomatene i trillebåra og kjører de på sjøen.»
Stort klarere nei kan en vel neppe få.
Fleire artiklar
Familien Nerdrum ved garden i Stavern.
Foto: Agnete Brun / NRK
Ikkje alt er politikk
Politiseringa av Nerdrum-familien er påfallande i lys av kor upolitisk Nerdrum eigentleg er.
Torje Hommedal Knausgård tek mastergrad i fransk ved Universitetet i Oslo. Lea Marie Krona gjer det same i tysk. Dei har få å sitje i kollokviegruppe med.
Foto: Sigurd Arnekleiv Bækkelund
Framandspråka forsvinn
Tilgangen på framandspråk er større enn nokon gong. Likevel er det stadig færre som vil studere dei.
Teikning: May Linn Clement
Forgard i nord
Kan USA kome til å ta over Grønland med makt?
Rune Slagstad på veg inn til Finansdepartementet i november i fjor.
Foto: Dag og Tid
Fylgjene av konkurransestaten
Rune Slagstad syner korleis venstresida lenge har gløymt røtene og prinsippa sine. Der andre held seg til vande spor, gjenetablerer han vona om at vi kan finne ut av kva som er viktigast å diskutere.
Jean-Marie Le Pen døydde 7. januar, 96 år gamal.
Foto: Stephane Mahe / Reuters / NTB
Ein politisk krigar har falle
Jean-Marie Le Pen (1928–2025) vart ein nybrotsmann for all høgrepopulisme i dag.
Papiravisa