Trekasser og tomater
Reportasjen om tomatproduksjon i Dag og Tid forrige uke («Drivhuseffekten i Ryfylke») skaper minner.
Foto: Wilfredo R. Rodriguez H. via Wikimedia Commons
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Mat
For 70 år siden startet jeg min karriere i frukt- og grøntbransjen med å spikre trekasser til forsendelse av tomater. Det var etterkrigstid, pappemballasje var dyrt og vanskelig å skaffe. Resultatet ble at alle tomatene fra Rogaland til andre landsdeler ble pakket i solide trekasser.
Min første jobb i næringen var å spikre slike kasser. Store stabler med kassebord ble levert hjem til meg.
Så var det å spikre dem sammen før leveranse til naboen, som drev med tomatproduksjon. Der ble tomatene behørig lagt fint oppi, én for én, med «silkepapir» mellom. Før tre kassebord ved hjelp av tolv spiker ble slått på plass på toppen. Min betaling var 10 øre kassen, men når behovet for kasser var flere tusen per sesong, ble det penger av det.
«Maten handlet de på forbruken, kjøttet leverte de til samvirkeslakteriet, melken til Tine, kraftfor kjøpte de av Felleskjøpet.»
Drifhuseffekten i Ryfylke.
Foto: Pål Hausken
Mine foreldre syntes jeg hadde en grei jobb: Mer bekymret var nok de foreldrene som hadde sine barn på kassefabrikken der bordene ble produsert med sirkelsag. Det var gjerne de yngste i fabrikken som fikk jobben med å skjære bord til kasser. Det var det letteste arbeidet på sagbruket.
Men ryktene gikk om at etter noen år med sirkelsagen var alle fingrene på hånden like lange.
30 år senere i karrieren ble jeg ansatt i et frukt- og grøntfirma der en del av jobben min var å få produsentene på Rennesøy, og andre steder i Rogaland, til å levere sine tomater til meg i stedet for til samvirkebedriften Gartnerhallen. Men da møtte jeg motstand. Samvirket sto sterkt på Rennesøy. Maten handlet de på forbruken, kjøttet leverte de til samvirkeslakteriet, melken til Tine, kraftfor kjøpte de av Felleskjøpet. Dette var like sikkert og traust som at de gikk på bedehuset.
Jeg startet optimistisk og banket på alle dører der det var et drivhus å se på garden. Men det ble som regel nei i neven. Det kraftigste avslaget fikk jeg fra han som sa: «Nei, før eg levere til deg, tar eg heller tomatene i trillebåra og kjører de på sjøen.»
Stort klarere nei kan en vel neppe få.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Mat
For 70 år siden startet jeg min karriere i frukt- og grøntbransjen med å spikre trekasser til forsendelse av tomater. Det var etterkrigstid, pappemballasje var dyrt og vanskelig å skaffe. Resultatet ble at alle tomatene fra Rogaland til andre landsdeler ble pakket i solide trekasser.
Min første jobb i næringen var å spikre slike kasser. Store stabler med kassebord ble levert hjem til meg.
Så var det å spikre dem sammen før leveranse til naboen, som drev med tomatproduksjon. Der ble tomatene behørig lagt fint oppi, én for én, med «silkepapir» mellom. Før tre kassebord ved hjelp av tolv spiker ble slått på plass på toppen. Min betaling var 10 øre kassen, men når behovet for kasser var flere tusen per sesong, ble det penger av det.
«Maten handlet de på forbruken, kjøttet leverte de til samvirkeslakteriet, melken til Tine, kraftfor kjøpte de av Felleskjøpet.»
Drifhuseffekten i Ryfylke.
Foto: Pål Hausken
Mine foreldre syntes jeg hadde en grei jobb: Mer bekymret var nok de foreldrene som hadde sine barn på kassefabrikken der bordene ble produsert med sirkelsag. Det var gjerne de yngste i fabrikken som fikk jobben med å skjære bord til kasser. Det var det letteste arbeidet på sagbruket.
Men ryktene gikk om at etter noen år med sirkelsagen var alle fingrene på hånden like lange.
30 år senere i karrieren ble jeg ansatt i et frukt- og grøntfirma der en del av jobben min var å få produsentene på Rennesøy, og andre steder i Rogaland, til å levere sine tomater til meg i stedet for til samvirkebedriften Gartnerhallen. Men da møtte jeg motstand. Samvirket sto sterkt på Rennesøy. Maten handlet de på forbruken, kjøttet leverte de til samvirkeslakteriet, melken til Tine, kraftfor kjøpte de av Felleskjøpet. Dette var like sikkert og traust som at de gikk på bedehuset.
Jeg startet optimistisk og banket på alle dører der det var et drivhus å se på garden. Men det ble som regel nei i neven. Det kraftigste avslaget fikk jeg fra han som sa: «Nei, før eg levere til deg, tar eg heller tomatene i trillebåra og kjører de på sjøen.»
Stort klarere nei kan en vel neppe få.
Fleire artiklar
Krigen er ei ufatteleg ulukke for Ukraina. Men også for Russland er det som skjer, ein katastrofe.
Tusen dagar med russisk katastrofe
KrF-leiar Dag Inge Ulstein får ikkje Stortinget med seg på å endre retningslinjene for kjønnsundervisning i skulen.
Thomas Fure / NTB
Utfordrar kjønnsundervisninga
Norske skulebøker kan gjere elevar usikre på kva kjønn dei har, meiner KrF-leiar Dag Inge Ulstein.
Jens Stoltenberg gjekk av som generalsekretær i Nato 1. oktober. No skal han leie styringsgruppa for Bilderberg-møta.
Foto: Thomas Fure / NTB
Jens Stoltenberg blir partyfiksar for Bilderberg-møta, ein institusjon meir i utakt med samtida enn nokon gong.
Den rumenske forfattaren Mircea Cartarescu har skrive både skjønnlitteratur, lyrikk og litterære essay.
Foto: Solum Bokvennen
Mircea Cărtărescu kastar eit fortrolla lys over barndommen i Melankolien
Taiwanarar feirar nasjonaldagen 10. oktober framfor presidentbygget i Taipei.
Foto: Chiang Ying-ying / AP / NTB
Illusjonen om «eitt Kina»
Kina gjer krav på Taiwan, og Noreg anerkjenner ikkje Taiwan som sjølvstendig stat. Men kor sterkt står argumenta for at Taiwan er ein del av Kina?
Papiravisa