Trekasser og tomater
Reportasjen om tomatproduksjon i Dag og Tid forrige uke («Drivhuseffekten i Ryfylke») skaper minner.
Foto: Wilfredo R. Rodriguez H. via Wikimedia Commons
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Mat
For 70 år siden startet jeg min karriere i frukt- og grøntbransjen med å spikre trekasser til forsendelse av tomater. Det var etterkrigstid, pappemballasje var dyrt og vanskelig å skaffe. Resultatet ble at alle tomatene fra Rogaland til andre landsdeler ble pakket i solide trekasser.
Min første jobb i næringen var å spikre slike kasser. Store stabler med kassebord ble levert hjem til meg.
Så var det å spikre dem sammen før leveranse til naboen, som drev med tomatproduksjon. Der ble tomatene behørig lagt fint oppi, én for én, med «silkepapir» mellom. Før tre kassebord ved hjelp av tolv spiker ble slått på plass på toppen. Min betaling var 10 øre kassen, men når behovet for kasser var flere tusen per sesong, ble det penger av det.
«Maten handlet de på forbruken, kjøttet leverte de til samvirkeslakteriet, melken til Tine, kraftfor kjøpte de av Felleskjøpet.»
Drifhuseffekten i Ryfylke.
Foto: Pål Hausken
Mine foreldre syntes jeg hadde en grei jobb: Mer bekymret var nok de foreldrene som hadde sine barn på kassefabrikken der bordene ble produsert med sirkelsag. Det var gjerne de yngste i fabrikken som fikk jobben med å skjære bord til kasser. Det var det letteste arbeidet på sagbruket.
Men ryktene gikk om at etter noen år med sirkelsagen var alle fingrene på hånden like lange.
30 år senere i karrieren ble jeg ansatt i et frukt- og grøntfirma der en del av jobben min var å få produsentene på Rennesøy, og andre steder i Rogaland, til å levere sine tomater til meg i stedet for til samvirkebedriften Gartnerhallen. Men da møtte jeg motstand. Samvirket sto sterkt på Rennesøy. Maten handlet de på forbruken, kjøttet leverte de til samvirkeslakteriet, melken til Tine, kraftfor kjøpte de av Felleskjøpet. Dette var like sikkert og traust som at de gikk på bedehuset.
Jeg startet optimistisk og banket på alle dører der det var et drivhus å se på garden. Men det ble som regel nei i neven. Det kraftigste avslaget fikk jeg fra han som sa: «Nei, før eg levere til deg, tar eg heller tomatene i trillebåra og kjører de på sjøen.»
Stort klarere nei kan en vel neppe få.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Ønskjer du å delta i debatten? Då kan du sende innlegget ditt til ordskifte@dagogtid.no
Mat
For 70 år siden startet jeg min karriere i frukt- og grøntbransjen med å spikre trekasser til forsendelse av tomater. Det var etterkrigstid, pappemballasje var dyrt og vanskelig å skaffe. Resultatet ble at alle tomatene fra Rogaland til andre landsdeler ble pakket i solide trekasser.
Min første jobb i næringen var å spikre slike kasser. Store stabler med kassebord ble levert hjem til meg.
Så var det å spikre dem sammen før leveranse til naboen, som drev med tomatproduksjon. Der ble tomatene behørig lagt fint oppi, én for én, med «silkepapir» mellom. Før tre kassebord ved hjelp av tolv spiker ble slått på plass på toppen. Min betaling var 10 øre kassen, men når behovet for kasser var flere tusen per sesong, ble det penger av det.
«Maten handlet de på forbruken, kjøttet leverte de til samvirkeslakteriet, melken til Tine, kraftfor kjøpte de av Felleskjøpet.»
Drifhuseffekten i Ryfylke.
Foto: Pål Hausken
Mine foreldre syntes jeg hadde en grei jobb: Mer bekymret var nok de foreldrene som hadde sine barn på kassefabrikken der bordene ble produsert med sirkelsag. Det var gjerne de yngste i fabrikken som fikk jobben med å skjære bord til kasser. Det var det letteste arbeidet på sagbruket.
Men ryktene gikk om at etter noen år med sirkelsagen var alle fingrene på hånden like lange.
30 år senere i karrieren ble jeg ansatt i et frukt- og grøntfirma der en del av jobben min var å få produsentene på Rennesøy, og andre steder i Rogaland, til å levere sine tomater til meg i stedet for til samvirkebedriften Gartnerhallen. Men da møtte jeg motstand. Samvirket sto sterkt på Rennesøy. Maten handlet de på forbruken, kjøttet leverte de til samvirkeslakteriet, melken til Tine, kraftfor kjøpte de av Felleskjøpet. Dette var like sikkert og traust som at de gikk på bedehuset.
Jeg startet optimistisk og banket på alle dører der det var et drivhus å se på garden. Men det ble som regel nei i neven. Det kraftigste avslaget fikk jeg fra han som sa: «Nei, før eg levere til deg, tar eg heller tomatene i trillebåra og kjører de på sjøen.»
Stort klarere nei kan en vel neppe få.
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
«Me har ikkje grunnlag for å seia at bokmålsbrukarar har kvassare penn enn andre, men nokre av dei evnar å kløyva kvass i to.»
Gjennom Hitlers progagandaminister Joseph Goebbels får vi eit innblikk i sanninga bak Nazi-Tysklands propagandamaskin.
Foto: Another World Entertainment
Propaganda på agendaen
Fører og forfører er ein drivande historietime om tidenes skumlaste skrønemakar.
Ein mann med tomlar opp i ruinane i ein forstad sør i Beirut etter at fredsavtalen mellom Hizbollah og Israel vart gjeldande 27. november.
Foto: Mohammed Yassin / Reuters / NTB
Fredsavtale med biverknader
Avtalen mellom Israel og Libanon kan få vidtrekkjande konsekvensar.
President Donald Trump og budsjettdirektøren hans, Russel Vought, held pressekonferanse i Det kvite huset i Washington i 2019. No får Vought på ny denne jobben. I mellomtida har han vore sentral i Project 2025.
Foto: Evan Vucci / AP / NTB
Project 2025 – ein plan for omforming av USA
Les eit utval av politikkframlegga her.
Thomas Hylland Eriksen fotografert i samband med utgjevinga av boka Appenes planet i 2021.
Foto: Ole Berg-Rusten / NTB
«Eit førebilete på den offentlege intellektuelle som ujålete og usnobba ytra seg i ålmenta.»
Thomas Hylland Eriksen (1962–2024)
Papiravisa