Trekasser og tomater
Foto: Wilfredo R. Rodriguez H. via Wikimedia Commons
Reportasjen om tomatproduksjon i Dag og Tid forrige uke («Drivhuseffekten i Ryfylke») skaper minner.
For 70 år siden startet jeg min karriere i frukt- og grøntbransjen med å spikre trekasser til forsendelse av tomater. Det var etterkrigstid, pappemballasje var dyrt og vanskelig å skaffe. Resultatet ble at alle tomatene fra Rogaland til andre landsdeler ble pakket i solide trekasser.
Min første jobb i næringen var å spikre slike kasser. Store stabler med kassebord ble levert hjem til meg.
Så var det å spikre dem sammen før leveranse til naboen, som drev med tomatproduksjon. Der ble tomatene behørig lagt fint oppi, én for én, med «silkepapir» mellom. Før tre kassebord ved hjelp av tolv spiker ble slått på plass på toppen. Min betaling var 10 øre kassen, men når behovet for kasser var flere tusen per sesong, ble det penger av det.
Mine foreldre syntes jeg hadde en grei jobb: Mer bekymret var nok de foreldrene som hadde sine barn på kassefabrikken der bordene ble produsert med sirkelsag. Det var gjerne de yngste i fabrikken som fikk jobben med å skjære bord til kasser. Det var det letteste arbeidet på sagbruket.
Men ryktene gikk om at etter noen år med sirkelsagen var alle fingrene på hånden like lange.
30 år senere i karrieren ble jeg ansatt i et frukt- og grøntfirma der en del av jobben min var å få produsentene på Rennesøy, og andre steder i Rogaland, til å levere sine tomater til meg i stedet for til samvirkebedriften Gartnerhallen. Men da møtte jeg motstand. Samvirket sto sterkt på Rennesøy. Maten handlet de på forbruken, kjøttet leverte de til samvirkeslakteriet, melken til Tine, kraftfor kjøpte de av Felleskjøpet. Dette var like sikkert og traust som at de gikk på bedehuset.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
