Ei fagleg forelda framstilling

Eitt av dei mange vonde emna i rapporten frå Sannings- og forsoningskommisjonen er fornorskingspolitikken. Då gjeld det at forståinga av det norske er fagleg og politisk presis. Der synest eg kommisjonen bommar med både forelda og kontrafaktisk historieskriving. No risikerer vi at dette blir den autoriserte historia.

I kapittel 13, «Språktapet», legg kommisjonen fram ein framifrå dokumentasjon av utviklinga i bruken av ulike språk. Forståinga av utgangspunktet på side 386 er derimot alt anna enn grei:

«Ideen om den enspråklige nasjonalstaten fikk fotfeste i Europa og også i Norge på 1800-tallet, og dette endret språkholdninger og språksituasjonen dramatisk. Felles språk og kultur ble av myndighetene sett på som det viktigste grunnlaget for en nasjon. Nasjonen ble mange steder definert på grunnlag av etnisitet, med språket som etnisitetens ytre kjennetegn. Flerspråklighet ble ofte oversett og undervurdert.»

Her overser kommisjonen sjølv kva slags nasjon Noreg var mot slutten av 1800-talet. Utan noka form for nyansering blir diverre kategorien norsk ståande udefinert og absolutt. Det blir synleg om ein stiller to kontrollspørsmål: Var det ei språkleg fornorsking eller fordansking som gjekk føre seg utover på 1800-talet? Og var Noreg då formelt og reelt ein eittspråkleg stat med eitt norsk språk?

Oppdatert

I bokmanuskriptet Farlege språk, som er under utgiving, tilbyd eg ei anna forståing av begge desse emna.

Er du abonnent? Logg på for å lese vidare

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.

E-postadressa di

Eg godtek vilkåra

Eller kjøp eit anna abonnement

Er du abonnent? Logg på for å lese vidare