Sanninga om julekorta
Han nemnde aldri julekorta eg sende, med eit einaste ord.
Han nemnde aldri julekorta eg sende, med eit einaste ord. Eg kunne spurt kvifor, men det gjorde eg aldri, gjekk berre og venta og håpte at han ein dag skulle seie noko. Det var trass alt litt arbeid å lage til desse julekorta, og ikkje er det gratis å sende dei rundt heller.
Når det gjeld julekorta me fekk frå han, har eg vore flink og skrytt av ungane og dei skarpe og originale bileta. Etter kvart som ungane voks til, har eg påpeika at det er nettopp det som skjer, dei blir store og liknar meir og meir på mor og far.
Då julekortet frå Bergen kom, var eg alltid nøye med å nemne det neste gong me snakka på telefon.
– No fekk me julekortet, sa eg.
– Betre seint enn aldri, heldt eg fram, for å slå an tonen og tulle litt.
Det er merkeleg at han ikkje sa noko om julekorta frå meg ein einaste gong. Eg sende jo kvar bidige jul i 10, 15 år, minst.
Sannsynlegvis fanst det ei naturleg forklaring. Eg slo meg til ro med at korta frå meg truleg hadde komme fram for lenge sidan, blitt hengde opp og skapt begeistring. Men kva slags menneske er det som berre latar som ingenting?
No har me slutta å sende julekort. På eit tidpunkt mista heile familien interessa, og for meg var det ein stor lette å sleppe å ha hengande over seg at ein måtte få av garde desse korta til alle som kan krype og gå.
Men sjølv om me slutta, heldt andre på med å sende og dele ut julekort som aldri før. Nokon kjem til og med dragande med julebrev, fleire sider om alt som har skjedd det siste året. Enorme mengder med informasjon som er vanskeleg å ta inn over seg og tru heilt på. Eg skumles breva og etterpå hamnar dei i haugen med reklame og gamle aviser.
Men så ein kveld me snakka saman på telefon, kom sanninga for ein dag: Det viste seg at julekorta frå meg aldri hadde komme fram. Han hadde ikkje fått eitt einaste eitt. Det var ikkje til å fatte.
Den idioten hadde to adresser, ei privat og ei til jobben. Samstundes som eg byrja å sende julekort til jobbadressa, bytte han jobb utan å seie eit pip til meg. Då skar det seg fullstendig, og truleg varsla han ikkje Folkeregisteret heller.
Eg prøvde å skjule kor forbanna eg blei. Han lo i andre enden av telefonen, medan min fyrste tanke var å bryte all kontakt og aldri ha noko meir med han å gjere. Kven er det som har to adresser? Prøver han å gøyme seg eller skjule noko? Kvifor lo han? Er det pengar inne i biletet eller ei ekskone som ikkje gjev han fred?
Kan ein utan vidare stole på folk som driv og byter adresse heile tida? Eg er ikkje dum, viss det er det han trur. Ein stad må julekorta ligge, det er eg sikker på. Kanskje har ein vilt framand familie opna konvoluttane og sett ungane mine vekse til? Men dei siste gongene me har snakka saman, har det verka som han er totalt uinteressert i å finne ut av kor korta tok vegen.
Kanskje ville han ikkje snakke med meg om julekort. Men då kunne han berre sagt det. Det er ikkje alt eg vil snakka med han om, eg heller.
Frank Tønnesen
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Han nemnde aldri julekorta eg sende, med eit einaste ord. Eg kunne spurt kvifor, men det gjorde eg aldri, gjekk berre og venta og håpte at han ein dag skulle seie noko. Det var trass alt litt arbeid å lage til desse julekorta, og ikkje er det gratis å sende dei rundt heller.
Når det gjeld julekorta me fekk frå han, har eg vore flink og skrytt av ungane og dei skarpe og originale bileta. Etter kvart som ungane voks til, har eg påpeika at det er nettopp det som skjer, dei blir store og liknar meir og meir på mor og far.
Då julekortet frå Bergen kom, var eg alltid nøye med å nemne det neste gong me snakka på telefon.
– No fekk me julekortet, sa eg.
– Betre seint enn aldri, heldt eg fram, for å slå an tonen og tulle litt.
Det er merkeleg at han ikkje sa noko om julekorta frå meg ein einaste gong. Eg sende jo kvar bidige jul i 10, 15 år, minst.
Sannsynlegvis fanst det ei naturleg forklaring. Eg slo meg til ro med at korta frå meg truleg hadde komme fram for lenge sidan, blitt hengde opp og skapt begeistring. Men kva slags menneske er det som berre latar som ingenting?
No har me slutta å sende julekort. På eit tidpunkt mista heile familien interessa, og for meg var det ein stor lette å sleppe å ha hengande over seg at ein måtte få av garde desse korta til alle som kan krype og gå.
Men sjølv om me slutta, heldt andre på med å sende og dele ut julekort som aldri før. Nokon kjem til og med dragande med julebrev, fleire sider om alt som har skjedd det siste året. Enorme mengder med informasjon som er vanskeleg å ta inn over seg og tru heilt på. Eg skumles breva og etterpå hamnar dei i haugen med reklame og gamle aviser.
Men så ein kveld me snakka saman på telefon, kom sanninga for ein dag: Det viste seg at julekorta frå meg aldri hadde komme fram. Han hadde ikkje fått eitt einaste eitt. Det var ikkje til å fatte.
Den idioten hadde to adresser, ei privat og ei til jobben. Samstundes som eg byrja å sende julekort til jobbadressa, bytte han jobb utan å seie eit pip til meg. Då skar det seg fullstendig, og truleg varsla han ikkje Folkeregisteret heller.
Eg prøvde å skjule kor forbanna eg blei. Han lo i andre enden av telefonen, medan min fyrste tanke var å bryte all kontakt og aldri ha noko meir med han å gjere. Kven er det som har to adresser? Prøver han å gøyme seg eller skjule noko? Kvifor lo han? Er det pengar inne i biletet eller ei ekskone som ikkje gjev han fred?
Kan ein utan vidare stole på folk som driv og byter adresse heile tida? Eg er ikkje dum, viss det er det han trur. Ein stad må julekorta ligge, det er eg sikker på. Kanskje har ein vilt framand familie opna konvoluttane og sett ungane mine vekse til? Men dei siste gongene me har snakka saman, har det verka som han er totalt uinteressert i å finne ut av kor korta tok vegen.
Kanskje ville han ikkje snakke med meg om julekort. Men då kunne han berre sagt det. Det er ikkje alt eg vil snakka med han om, eg heller.
Frank Tønnesen
Fleire artiklar
Teikning: May Linn Clement
Olav H. Hauge-dagbøkene
15. mars 1938: «Sume er so redde for å ta frå andre, eller rettare vera ved at dei låner; dei prøver på død og liv vera originale.»
Det er seks år sidan Norma Winstone gav ut førre album.
Foto: Michael Putland / ECM Records
Hand-i-hanske-duo
Norma Winstone er ein tekstforfattar av rang.
Erling Indreeide har mellom anna skrive fleire diktsamlingar, musikk- drama og essay.
Foto: Julie Engvik
Noko for seg sjølv og noko for kvarandre
Erling Indreeide har skrive ei bok som eig ei uvanleg sterk poetisk tankekraft.
Liv Mossige (f. 1978) jobbar som lektor og skriv bokmeldingar for Dagsavisen.
Foto: Cappelen Damm
Kvasireligiøs reaksjon
Liv Mossige viser fram det amoralske hos ivrige moralistar.
Det originale grunnlovsdokumentet ligg til vanleg i stortingsarkivet. Her er det på besøk på Eidsvoll.
Foto: Berit Roald / NTB
Nynorsk, språk og skriftmål
Ofte er det vrient å dra skilje mellom språk, dialektar og språkvariantar.