Ord om språk
«Den vanlege tolkinga er at havre hadde grunntydinga ‘bukkefôr’. Då seier det seg sjølv at det er fåtenkt å setja bukken til å passa havresekken.»
Teikning: May Linn Clement
Førre veka vart det sagt at me skulle koma attende til bukk. Og sanneleg: Her sit me og stryk oss i bukkeskjegget og ser på krumspringa og bukkespranga til dette hankjønnsordet. Det er minst like moro som å leika blindebukk, gå jolebukk og sykla med bukkestyre, for bukk har haka seg fast mange underlege stader, om lag slik Smørbukk-karamellen set seg i tennene.
Til dømes møter me bukk i lånordet bukse (samandraging av buck-hose ‘brok av bukkeskinn’) og engelsk butcher (‘slaktar’), av fransk boucher (‘slaktar’, jf. bouc ‘geitebukk’). Bukkane vart avliva tidleg, og butcher tydde fyrst ‘den som slaktar geitebukkar’.
Vokalen i ordet ymsar noko. Me har u i norsk, dansk (buk), islandsk og færøysk (bukkur), men o i svensk (bock), nederlandsk (bok) og tysk (Bock). I norrøne kjelder finn me både bukkr og bokkr. Ordet kan vera eit lån frå keltisk. Orda bukka («bukka og skrapa») og bukk («gjera ein bukk for presten») er noko anna: Dei heng i hop med verbet bøya.
Digital tilgang – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
