Enda mindre å lære?
KUNST
I «Ordskifte» 1. desember 2017 kommer musikkmelder Sjur Haga Bringeland med respons på mine kommentarer til hans tidligere artikler om kunstopplevelser i Roma. Jeg skjønner at jeg kom til å tråkke på noen ømme tær …
Noen av mine innvendinger gikk på begrepsbruk. Når jeg leser i en av Norges mest interessante aviser, forventer jeg at journalistene/skribentene uttrykker seg i tråd med avisens generelle nivå. Dette medfører et krav fra meg som leser om et presist språk. «Slaktarbenk» er ikke et ord som hører hjemme ved omtale av sakrale hendelser, sjøl ikke for pagane seremonier. Jeg påstår fremdeles, sjøl om Bringeland forsøker å forklare så godt han kan, at «biletrelieff» er et konstruert og lite presist begrep.
For Portunustempelets presentasjon hos Bringeland er det igjen upresis språkbruk som kan skape misforståelser. «Sistnevnte kan peke tilbake både på søylehall, front eller podium. (Jeg undrer meg forresten over at Bringeland i det hele tatt nevner nylig utgraving: Jeg besøkte Roma første gang i 1988, og da var podiet tilgjengelig, som det er i dag.)
Jeg er fremdeles skeptisk til Bringelands kobling mellom Caravaggios kunst og biografi, sjøl om han påstår at det «er vanleg praksis i moderne Caravaggio-formidling». Slik er det ikke lenger. Dagens forskning og forskningsformidling på både Caravaggio og andre kunstnere, retter i større grad enn noensinne oppmerksomheten på selve kunstverket, og tida det ble skapt i. Den mer eller mindre «genierklærte» kunstneren er kommet i skyggen. Eksemplet mitt på andre kunstnere som har framstilt Judit med Artemisia Gentileschi, er vel ikke en – som Bringeland påstår – skivebom, men kanskje en sjuer, siden hun tilhører den neste generasjon kunstnere i Roma?
Maria Magdalenas hårfarge i bildekunsten kan dessverre ikke sies å være rød, slik Bringeland påstår i sitt tilsvar. Dertil finnes det altfor mange versjoner hvor hun har mørkt brunt hår, eller helt lyse lokker. (Mitt søk på internett med «Maria Magdalena + painting», jf. Bringeland, viser malerier av Ribera, Reni, far og datter Gentileschi, Guercino og mange flere.)
Jeg fortsetter å lese Dag og Tid, her er fremdeles mye å lære, sjøl om kanskje ikke det som omhandler kunst eller kunsthistorie, er det mest lærerike.
Ellen J. Lerberg er seniorkurator for formidling ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
KUNST
I «Ordskifte» 1. desember 2017 kommer musikkmelder Sjur Haga Bringeland med respons på mine kommentarer til hans tidligere artikler om kunstopplevelser i Roma. Jeg skjønner at jeg kom til å tråkke på noen ømme tær …
Noen av mine innvendinger gikk på begrepsbruk. Når jeg leser i en av Norges mest interessante aviser, forventer jeg at journalistene/skribentene uttrykker seg i tråd med avisens generelle nivå. Dette medfører et krav fra meg som leser om et presist språk. «Slaktarbenk» er ikke et ord som hører hjemme ved omtale av sakrale hendelser, sjøl ikke for pagane seremonier. Jeg påstår fremdeles, sjøl om Bringeland forsøker å forklare så godt han kan, at «biletrelieff» er et konstruert og lite presist begrep.
For Portunustempelets presentasjon hos Bringeland er det igjen upresis språkbruk som kan skape misforståelser. «Sistnevnte kan peke tilbake både på søylehall, front eller podium. (Jeg undrer meg forresten over at Bringeland i det hele tatt nevner nylig utgraving: Jeg besøkte Roma første gang i 1988, og da var podiet tilgjengelig, som det er i dag.)
Jeg er fremdeles skeptisk til Bringelands kobling mellom Caravaggios kunst og biografi, sjøl om han påstår at det «er vanleg praksis i moderne Caravaggio-formidling». Slik er det ikke lenger. Dagens forskning og forskningsformidling på både Caravaggio og andre kunstnere, retter i større grad enn noensinne oppmerksomheten på selve kunstverket, og tida det ble skapt i. Den mer eller mindre «genierklærte» kunstneren er kommet i skyggen. Eksemplet mitt på andre kunstnere som har framstilt Judit med Artemisia Gentileschi, er vel ikke en – som Bringeland påstår – skivebom, men kanskje en sjuer, siden hun tilhører den neste generasjon kunstnere i Roma?
Maria Magdalenas hårfarge i bildekunsten kan dessverre ikke sies å være rød, slik Bringeland påstår i sitt tilsvar. Dertil finnes det altfor mange versjoner hvor hun har mørkt brunt hår, eller helt lyse lokker. (Mitt søk på internett med «Maria Magdalena + painting», jf. Bringeland, viser malerier av Ribera, Reni, far og datter Gentileschi, Guercino og mange flere.)
Jeg fortsetter å lese Dag og Tid, her er fremdeles mye å lære, sjøl om kanskje ikke det som omhandler kunst eller kunsthistorie, er det mest lærerike.
Ellen J. Lerberg er seniorkurator for formidling ved Nasjonalmuseet for kunst, arkitektur og design
Fleire artiklar
Det kjæraste eg har? Min ser ikkje slik ut, men eg er ganske glad i han, ja.
Foto via Wikimedia Commons
Smørbutten min får du nok aldri
Ei flygande badstove skal få ny heim, sit det nokon inni alt?
Foto: Maren Bø
Badstovene tek av
Det er interessant korleis badstove inne kan vere så ut, mens badstove ute er så in.
Morgonfrisk fersking
«Ein kan kjenna seg frisk og sterk, vera åndsfrisk eller endåtil frisk som ein fisk, friskna til, verta frisk att frå sjukdomen og heilt friskmeld.»
150-årsjubilant: den austerrikske komponisten Arnold Schönberg (1874–1951).
Fredshymne
Kammerchor Stuttgart tolkar Schönbergs «illusjon for blandakor» truverdig.
Marianne Nielsen i hovudrolla som Winnie. Gerald Pettersen spelar Willie.
Foto: Sebastian Dalseide
Beckett-klassikar av godt merke
Glade dager byr på ein strålande skodespelarprestasjon av Marianne Nielsen.