HENRY LAWSON

Frå «Derry Castle»

Salte bølgetunger slikker

døde ansikter, - en bunt

vissen drivtang ... Gruen stikker

kniv i meg og vrir den rundt.

Himmel! Grusomt gjennombløtte

sjølik ser jeg døgnvis ri

gammel sjø og søke støtte

langs et steinrev, - gli og skli.

Gud i himlen! La meg slippe

se dem dukke opp og ned

ned og opp og skli og vippe.

Gud, la havet gi dem fred!

Frå «Til Jim»

Mitt barn, min sønn, – en ansiktsform

så myk, så vek, – et stort blikk vendt

mot livet, – mot en iskald storm.

Men øynene står høytidstent.

Jeg, vandrer med sigøynerblod,

jeg kjenner denne stormen, jeg.

Tenk at jeg en gang blankøyd sto

og var et barn som deg.

Ditt blikk som skygges av en drøm

har tvilen ennå ikke skremt.

Mitt øye følger ditt på svøm

og spør om ting jeg selv har glemt.

Mitt barn, i dine årers bekk

har du fra slektens flod

en varm sigøynerfarget flekk

i sterkt norsk sjømannsblod.

Frå «Siste inspeksjon»

Søster, slukk og la meg ligge

her i mørket for meg selv.

Jeg skal holde inspeksjon, min

aller siste, – her i kveld.

Bushen skumrer langt, langt borte,

byen mumler sitt farvel.

Slukk og lukk. Av lys og fottrinn

vil jeg ikke bli genert.

Gatens ansikter, dem har jeg

hele livet inspisert.

Jeg var menske, bare menske.

Titt gikk livet galt og fort.

Har jeg krenket noen, var det

mot min vilje det ble gjort.

Slo jeg blindt, så slo jeg ærlig, -

kvalfullt kunne hjertet slå ...

Skrev jeg noen gang ukjærlig,

gjør det vondt i hjertet nå.

Londonnetter, nattemarer,

-syner, drøm i fremmed lei.

Kun det fjerne land, Australia,

har vært virkelig for meg.

«Si til guttene: Hold sammen!»

Vær Australia alltid tro.

Takk, tre av. Det var min siste

inspeksjon. Jeg går til ro.

Attdikting ved Gunnar Reiss-Andersen.