Forfattaren Gunnar Bull Gundersen er løysing denne gongen. Om han finst det mange røvarhistorier. Eg tek med ei som eg fann på heimesida til Cyno Grassator. Saman med Harald Sverdrup var Bull Gundersen i Hellas for å skrive bok. Ei stund før denne turen hadde Gunnar fått diagnosen Parkinsons sjukdom, noko som gjorde at venstre armen hang rett ned, med handflata vippande ut. Det var påske, og no stod han inne i eit kapell på Lykabettos-høgda der dei ortodokse kom for å tenna lys. Plutseleg er det nokon som legg to myntar i den utstikkande handa. Dei trudde vel han stod der for å ta imot pengar for lysa. Ifylgje Gunnar kom han ut frå kapellet med lommene så fylt av drakmar at det vart tungt å gå.

Sværmeren skriv: «Denne oppgaven gjorde meg mer nysgjerrig enn vanlig, for tekstbrokken var så grenseløst vakker – og helt ukjent for meg. Dessuten, akkurat nå svermer jeg for en kvinne med sans for gode bøker – derfor grep jeg sjansen: Jeg sendte henne oppgaven pr. sms – et romantisk stykke tekst, innpakket i en gåte. Hun grep begjærlig tak i oppgaven, og meldte snart at hun hadde spikret forfatteren fast – før hun selv sto fast og måtte gjøre andre ting. Vi var enige om at sitatet var nydelig. Løsningen: Første punkt besto i å finne den tyske filosofen, født i 1929. De fleste som kunne være aktuelle er født rundt århundreskiftet. Jeg svettet litt over dette, før det lød fra min assistent på kjøkkenet: ‘Habermas!‘ Ikke mitt førstevalg blant tyskerne, men fødeåret stemte! Derfra gikk det trått et stykke – med nitidig eliminering av prisvinnere. Det hjalp på motivasjonen at jeg var på jakt etter en liten juvel – hvem kan ha skrevet noe så flott og samtidig være så anonym? Det viste seg å være Gunnar Bull Gundersen, som vant kritikerprisen i 1959. På Nasjonalbibliotekets nettsider fant jeg en roman utgitt i 1977, med tittelen De Hjemløse. Spenningen var stor da jeg bladde meg framover til side 33, men der sto det. På siste side fant jeg løsningsordet, som er Storm. Jeg kunne ikke annet enn å begynne å lese boka. Den er røff i kantene og handler om rotløse sjømenn på landlov i havnebyen Gata, som må være fiktiv. Før man kommer til side 33 har leseren vært innom en tatoveringssjappe, Renis pensjonat, og et regnskap i baren som ikke går opp. Hvem drakk de tre halvliterne uten å betale? Viktige spørsmål. Den romantiske rammen jeg hadde fantasert fram rundt teksten, dreiet seg faktisk om bakfulle nordmenn i en Københavnsk arrest. De Hjemløse er et funn av en roman. Takk til Medikus for en utfordrende og svært utbytterik runde av Klok på bok!»

Desse kom heilt heim på oppgåve 1311: Tove Knutsen og Idar Lind, Torleiv Kløve, Skeisebibliotekaren i LASK, Laurits Killingbergtrø, Jon Grepstad, Nils Ottesen, Petter Kristensen, Vigdis Hegna Myrvang, Bjørn Myrvang, Inger Anne Hammervoll, Ove Bjørkhaug, Else Bovim, Tordis Hammervold & Rigmor Dina Farstad, Gunn Bull-Berg, Marit Lindberg, Gunder Runde, Anne-Marie Grønhaug, Eirik Holten, Sjur Joakim Fretheim, Gunnar Bæra, Per Trygve Karstensen, Jarle Skjørestad, Audun Gjengedal, Roger Hjeldnes, Tor Inge Myren, Else Gjesdahl Sørensen, Jan Alfred Sørensen, John Olav Johnsen, Truls Johan Horsberg Hoff, Sværmeren, Eli Hegna, Turid Tirevold, Folke Kjelleberg, Kirsten Bakke, Olav Holten, Inger Margrethe Berge, Geir Instanes, Robert Øfsti, Rolv Stølen, Ingebjørg Sogge, Olav Molven og Gjertrud Fanebust. Denne gongen er John Olav Johnsen trekt ut som vinnar av bokpremien. Gratulerer!

Til sist eit lite spørsmål frå Kari Lønning Aarø og Ottar Aarø: «Kan ektefellar svara på oppgåvene kvar for seg, eller skal dei levera eit fellessvar?» Svaret er at boklækjaren ikkje har ordensreglar for dette. Mykje kan de, og det med rette, skulda meg for, men eg driv ikkje med dynelyfting. Send inn løysing som de lystar, men når bokpremien er sendt frå Dag og Tid, fråskriv eg meg alt ansvar for krangel i heimen.

Klok på bok 1313

Litt etter litt blir alle spor borte, og det som blir glemt er ikke bare fotefarene, men også vannet og hva det er der nede. Resten er vær. Ikke pusten til den glemte og oversette, men vinden i takskjegget, eller våris som tiner for fort. Bare vær. Ganske visst intet rop om et kyss.

Sitatet er frå siste kapittel i ein roman som vann Pulitzerprisen. Forfattaren er nobel. I romanen opptrer ei bestemor som har namn etter det «ektemannen» hennar kalla henne. Før eg godkjenner svaret, vil eg ha namn på bestemor, forfattar og verk. Send løysing til klok@dagogtid.no. Svarfristen er til og med 17. november.

MEDIKUS LIBRI