Dagens dikt er frå 1916
Foto: NTB
Vi er midt i juli – denne gongen eit dikt av hovudstadspoeten Olaf Bull (1883–1933), av mange sett på som vår største tradisjonelle lyrikar, formsikker, alltid med rima på plass. Han gav ut sju samlingar 1909–1932 – hans Samlede digte kom i 1942 og er gjevne ut fleire gonger seinare. Fredrik Wandrup har skrive biografien Olaf Bull og hans samtid (1995). Diktet «Metope», frå samlinga med same namn (1927) har ord på seg for å vera Noregs «beste».
Dagens dikt er frå 1916. Det handlar, frå mannens side, om å sjå att den som ein gong var kjærasten hans – «hendes sidste møte», seier diktet, «til fred for os begge to». Altså er det ho som har slått opp?
Men smerta ved oppbrotet kviler i «hendes ansigtsdrag» – mannen minnest kjærasten han hadde, ekstatisk som ho var i sine «pikedage». Sjølv kjenner han inga smerte, seier han, det er nye lengslar som brenn i hjarta hans no.
«Balansen» i diktet er at mannen opplever «tidens skjønhet» med tanke på åra som er gått sidan den gongen dei var saman – «en ilende engel/ henover mindets spor».
Diktets tittel gjer teksten ambivalent. Er handlinga realistisk – eller noko diktaren har «drøymt»? Tidas venleik – er det noko ein opplever i draumen? Eller finst det ein diktarsorg involvert i denne historia, som han ikkje riktig vil «vedgå»?
I seinare år har det vore lite snakk om Olaf Bull. Det føreligg éi doktorgradsavhandling, utgjeven som bok i 1994: Andreas G. Lombnæs: Natur/ Subjekt/ Språk. Lesninger i Olaf Bulls forfatterskap. Men vi veit at for triangelparken på Skillebekk (der Drammensveien og Munkedamsveien møtest) fekk poeten, oppvaksen i same strok, endeleg tilbake namnet sitt i 2018. Området heiter no – slik det heitte før: Olaf Bulls plass.
Jan Erik Vold
Drøm
Der stod inat i min stue
en kvindeskikkelse, klar.
Hun bar det ansigt tilskue,
som før en eneste bar.
Paa pande og mund, den søte,
laa hjertens fred og ro.
Det var hendes sidste møte,
til fred for os begge to.
Og livets smerter var stilnet
i hendes ansigtsdrag,
aarenes sorg var mildnet
og øiet rent for nag,
Jeg saa med forunderlig andagt
de pikedage igjen,
før hun til længselens storme
skjænket sit væsen hen.
Det var ikke smerte, jeg fölte,
ti nye længslers brand
eiet med magt mit hjerte,
mit blod og min forstand.
Men selve tidens skjønhet
strøk som et flygtigt flor,
en fold av en ilende engel
henover mindets spor.
Olaf Bull
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Vi er midt i juli – denne gongen eit dikt av hovudstadspoeten Olaf Bull (1883–1933), av mange sett på som vår største tradisjonelle lyrikar, formsikker, alltid med rima på plass. Han gav ut sju samlingar 1909–1932 – hans Samlede digte kom i 1942 og er gjevne ut fleire gonger seinare. Fredrik Wandrup har skrive biografien Olaf Bull og hans samtid (1995). Diktet «Metope», frå samlinga med same namn (1927) har ord på seg for å vera Noregs «beste».
Dagens dikt er frå 1916. Det handlar, frå mannens side, om å sjå att den som ein gong var kjærasten hans – «hendes sidste møte», seier diktet, «til fred for os begge to». Altså er det ho som har slått opp?
Men smerta ved oppbrotet kviler i «hendes ansigtsdrag» – mannen minnest kjærasten han hadde, ekstatisk som ho var i sine «pikedage». Sjølv kjenner han inga smerte, seier han, det er nye lengslar som brenn i hjarta hans no.
«Balansen» i diktet er at mannen opplever «tidens skjønhet» med tanke på åra som er gått sidan den gongen dei var saman – «en ilende engel/ henover mindets spor».
Diktets tittel gjer teksten ambivalent. Er handlinga realistisk – eller noko diktaren har «drøymt»? Tidas venleik – er det noko ein opplever i draumen? Eller finst det ein diktarsorg involvert i denne historia, som han ikkje riktig vil «vedgå»?
I seinare år har det vore lite snakk om Olaf Bull. Det føreligg éi doktorgradsavhandling, utgjeven som bok i 1994: Andreas G. Lombnæs: Natur/ Subjekt/ Språk. Lesninger i Olaf Bulls forfatterskap. Men vi veit at for triangelparken på Skillebekk (der Drammensveien og Munkedamsveien møtest) fekk poeten, oppvaksen i same strok, endeleg tilbake namnet sitt i 2018. Området heiter no – slik det heitte før: Olaf Bulls plass.
Jan Erik Vold
Drøm
Der stod inat i min stue
en kvindeskikkelse, klar.
Hun bar det ansigt tilskue,
som før en eneste bar.
Paa pande og mund, den søte,
laa hjertens fred og ro.
Det var hendes sidste møte,
til fred for os begge to.
Og livets smerter var stilnet
i hendes ansigtsdrag,
aarenes sorg var mildnet
og øiet rent for nag,
Jeg saa med forunderlig andagt
de pikedage igjen,
før hun til længselens storme
skjænket sit væsen hen.
Det var ikke smerte, jeg fölte,
ti nye længslers brand
eiet med magt mit hjerte,
mit blod og min forstand.
Men selve tidens skjønhet
strøk som et flygtigt flor,
en fold av en ilende engel
henover mindets spor.
Olaf Bull
Fleire artiklar
Trygve Seim og Frode Haltli har samarbeidd musikalsk i 20 år.
Foto: Hubert P. Klotzeck / ECM Records
Praten flyt lett
Samtalen mellom Seim og Haltli er eksistensielt viktig.
Tekniske problem mellom Carlsen og Niemann.
Foto: Chess.com
Skandaleduellen
«Før Speed Chess Championship var eg 'gira'. Dette var så spanande som moderne sjakk kan vera.»
Kor mykje skal den enkelte forelder ha å seie over barnet? Spørsmålet er til vurdering når barnelova skal oppdaterast.
Foto: Sara Johannessen Meek / NTB
Flytterett eller vetorett?
Skal mor eller far kunne ta med seg barna og flytte langt bort etter eit samlivsbrot? Barne- og familiedepartementet vil gjere det vanskelegare for fleire, men møter motstand.
Den norske komponisten Sigurd Lie (1871–1904).
Klår kulokk
Der er både norsk og tysk nasjonalromantikk i Sigurd Lies romansar.
Gulrotsuppe med eit dryss graslauk og olivenolje.
Foto: Dagfinn Nordbø
Suppehimmelen
«Eg skjønar meg ikkje på kakebakst, for oppskriftene er så biskopstrenge, dei har lite slingringsmon for kreative påhitt.»