Noveller

Solfrid Sivertsen:

Ho sykla bort og andre noveller

Samlaget

Eg ser i notata mine frå lesinga av Solfrid Sivertsens nyaste bok at lydordet «huff» går igjen. I dei ni novellene treffer vi hovudpersonar som er frå om lag 7 til 80 år. Felles for alle er at vi treffer dei på sitt mest sårbare, mange av dei har opplevd svik, både av store og små slag.

Truverdige personar

Sivertsen er godt vaksen og med stor fartstid som forfattar. Det merkar vi i tekstane; ho er dyktig til å gå inn i verda til ulike personar, både ved å justere språket og å vise fram kva personane interesserer seg for. Sjuåringen tel tennene sine og snur seg etter blinkeskoa sine. 80-åringen drøymer seg tilbake til tida som sjømann. 50-åringen saknar tida då barna var yngre.

Det er sjeldan eg les ei novellesamling med så jamgode tekstar. Eg pleier å velje meg ut ein favorittekst, men her er det ingen noveller som er svakare enn andre, ingen personar eg synest er mindre spennande å følge enn andre. Heller ikkje tittelnovella skil seg ut, og slik sett synest eg tittelvalet er merkeleg. Eg trur boka kunne hatt godt av å heite noko som seier kva ho handlar om.

Blir betre menneske

Når eg huffar meg i lesinga, handlar det om måten forfattaren pirkar i det aller vondaste. Det treng ikkje handle om dei store tragediane, sjølv om vi får dei òg. Sivertsen får til å eksponere folk på sitt mest utsette, ynkelege, i små nederlag som vi kan kjenne oss igjen i. Vi møter den einsame jenta som berre får kontakt med folk i friminutta når ho har godteri i lomma. Og foreldra som ikkje er heilt til stades, ser vi mykje av i fleire av novellene som har barn som eg-personar. Sjølv om novellene er jamgode, er det nok desse med barna i hovudrollene eg kjem til å hugse best.

I blant går tankane til Sivertsens novellekollega Ingvild H. Rishøi; vi får vondt av barna på same måten som i fleire av tekstane til Rishøi. Felles for dei to er òg kjensla eg får av å ha lært noko, at eg faktisk blir eit betre menneske av å lese det dei skriv.

Eit kaldt samfunn

Vi ser dei moderne familiane som er splitta i mange retningar, bonusbarn som blir tilsidesett, foreldre som er meir på jobb enn heime. Og så ser vi korleis generasjonane ser på kvarandre. Vi umyndiggjer oppegåande menneske ved å putte dei på eldreheim, vi sit med nasen i mobilen heller enn å snakke med barna våre. Det er kaldt og vanskeleg for alle. Samfunnskritikken er godt baka inn.

Solfrid Sivertsen har tidlegare fått ros for å få fram det store bak det vesle, og det gjer ho så absolutt her òg. Mange av tekstane har omstendelege skildringar av det aller minste, kvardagslege, og eg synest det er så fint gjort nettopp fordi hovudpersonane er så forskjellige. Slik får vi ta del i innmari mykje i denne vesle boka.

Katrine Judit Urke

Katrine Judit Urke er bibliotekar og fast bokmeldar i Dag og Tid.