Dikt

Helene Imislund:

Spredte døtre

Cappelen Damm

Boka Spredte døtre av diktdebutanten Helene Imislund er delt i tre bolkar. Den første delen handlar om ein kreftsjuk person, den andre om ei 92 år gamal kvinne som skal flytte på heim. Den avsluttande bolken dreiar seg om ei yngre kvinne som må syte for gravferda til ein fjern og ukjend slektning. Kvinna kan mellom anna omskrive gravferda i kvardagslege vendingar, slik: «nå er vi beredt/ til å si farvel igjen/ vinke etter en buss som gikk/ for flere dager siden».

Lagnadane dikta faldar ut, kan nok vere spreidde i tid og rom, men som døds- og sjukdomsforteljingar, der livsslutten er i søkjelyset, slektar dei på kvarandre. Ein kan også seie at dei tre delane trinnvis tek for seg sjukdomen, alderdomen og døden, silte gjennom tre skilde subjekt.

Foredla

Dikta til Imislund, som kombinerer sansingar og stutte refleksjonar, kastar lesaren inn i stemningar og betraktningar som det store ombrøytet forårsakar. Sjukdomen og døden set lys på og intensiverer tidsgangen og gir ofte kvardagsgjenstandar eit særleg lys.

Motsetnaden som lurar i desse dikta, og for så vidt i all litteratur som handsamar problem, er at sjukdom, liding og død gjer mennesket avmektig, medan det å skrive er ei livgjevande og skapande verksemd. Kanskje kan ein hevde at Imislunds dikt også er så godt formulerte at smertetrykket og tankane verkar foredla.

Mininoveller

Helene Imislund skriv tilgjengeleg, og ho nærmar seg prosaforma. Den forteljande impulsen som trer så godt fram i samtidslyrikken for tida, vert i denne samlinga ført hakket vidare. For jamvel om tekstane er tilknappa og har ujamn høgremarg, kan ein likevel augne tre mininoveller her. Imislund er altså ikkje ein poet som ser det som ei hovudoppgåve å lage einskildståande, lysande språkbilete; ho skapar heller røyster og personar.

Dette står ikkje i vegen for at originale språkbilete glepp fram, dei kan til og med vekkje humring når det trivielle gjer seg gjeldande: «her jeg sitter/ drypper urinrøret/ stille og ujevnt/ et timeglass som har sluttet/ å bry seg med tiden/ øyelokket henger tungt/ kommer til å lukke seg selv/ når jeg slutter å holde dem oppe».

Sindre Ekrheim

Sindre Ekrheim er lyrikar og fast bokmeldar i Dag og Tid.