Velferd
Kravet om velferd uten profitt er alt annet en fake news. Grunnen til at velferdsprofitører er blitt et sentralt valgkamptema dette året, er ikke, som Arild Furuseth påstår i Dag og Tid 1. september, at jeg skrev en bok med en provokativ forside eller at Dag og Tids-dekning er fake news. Denne debatten kommer nå fordi vi nå også i Norge begynner å se konsekvensene av å slippe kommersielle aktører til i de skattefinansierte velferdstjenestene. En av disse konsekvensene er fremveksten av velferdsprofitører, som altså er en betegnelse på de henter ut privat profitt på skattefinansierte velferdstjenester.
Det er nemlig ikke selvsagt som Furuseth påstår, at «leverandører av velferdstjenester tjener penger». Den norske velferdsstaten er bygget opp av ideelle aktører og offentlige tilbud. Ingen av disse leverandørene er i velferdstjenestene for å tjene penger. De er der kun for å velferdstilbud for innbyggerne. Det er nettopp dette som skiller disse fra de kommersielle aktørene, som vi altså kaller velferdsprofitører fordi det nettopp er profittmotivet som skiller dem ut fra de andre leverandørene. Begrepet ble valgt i en politisk situasjon der høyresiden omtalte frislipp av kommersielle aktører i velferden som å «slippe alle gode krefter til», og der «private aktører» var ansett som et nøytralt begrep. Problemet med sistnevnte er at når man kun skiller mellom offentlige og private aktører, oversees den dramatiske kommersialiseringen som har skjedd innen «de private» de siste 20 årene. Når finansielle oppkjøpsfond har blitt den mest sentrale eierformen i den private delen av det norske barnevernet, bør dette tematiseres. Men så lenge vi snakker om «de private», ser vi ikke forskjell på finansfond og Frelsesarmeen. Da får vi en dårlig debatt.
På slutten av 90-tallet var det sentrumspolitikk å ikke gi offentlig støtte til «barnehager med forretningsmessig formål». Det er det på god vei til å bli igjen. Selv om kravet om profittfri velferd har vært tydeligst fremmet av SV og Rødt, har både Arbeiderpartiet, KrF og Senterpartiet vært klare i sine bekymringer for kommersialisering av velferdstjenestene. For de kommersielle aktørene er dette åpenbart et problem fordi det er snakk om enormt store potensielle markeder, og det provoserer høyresiden fordi de taper politisk terreng. Og når man har en dårlig sak, skrur man gjerne opp retorikken, personangrepene og indignasjonen. Det er det vi har sett i nå i valgkampen, og Furuseths innlegg er intet unntak.
Linn Herning er dagleg leiar i For velferdsstaten.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Velferd
Kravet om velferd uten profitt er alt annet en fake news. Grunnen til at velferdsprofitører er blitt et sentralt valgkamptema dette året, er ikke, som Arild Furuseth påstår i Dag og Tid 1. september, at jeg skrev en bok med en provokativ forside eller at Dag og Tids-dekning er fake news. Denne debatten kommer nå fordi vi nå også i Norge begynner å se konsekvensene av å slippe kommersielle aktører til i de skattefinansierte velferdstjenestene. En av disse konsekvensene er fremveksten av velferdsprofitører, som altså er en betegnelse på de henter ut privat profitt på skattefinansierte velferdstjenester.
Det er nemlig ikke selvsagt som Furuseth påstår, at «leverandører av velferdstjenester tjener penger». Den norske velferdsstaten er bygget opp av ideelle aktører og offentlige tilbud. Ingen av disse leverandørene er i velferdstjenestene for å tjene penger. De er der kun for å velferdstilbud for innbyggerne. Det er nettopp dette som skiller disse fra de kommersielle aktørene, som vi altså kaller velferdsprofitører fordi det nettopp er profittmotivet som skiller dem ut fra de andre leverandørene. Begrepet ble valgt i en politisk situasjon der høyresiden omtalte frislipp av kommersielle aktører i velferden som å «slippe alle gode krefter til», og der «private aktører» var ansett som et nøytralt begrep. Problemet med sistnevnte er at når man kun skiller mellom offentlige og private aktører, oversees den dramatiske kommersialiseringen som har skjedd innen «de private» de siste 20 årene. Når finansielle oppkjøpsfond har blitt den mest sentrale eierformen i den private delen av det norske barnevernet, bør dette tematiseres. Men så lenge vi snakker om «de private», ser vi ikke forskjell på finansfond og Frelsesarmeen. Da får vi en dårlig debatt.
På slutten av 90-tallet var det sentrumspolitikk å ikke gi offentlig støtte til «barnehager med forretningsmessig formål». Det er det på god vei til å bli igjen. Selv om kravet om profittfri velferd har vært tydeligst fremmet av SV og Rødt, har både Arbeiderpartiet, KrF og Senterpartiet vært klare i sine bekymringer for kommersialisering av velferdstjenestene. For de kommersielle aktørene er dette åpenbart et problem fordi det er snakk om enormt store potensielle markeder, og det provoserer høyresiden fordi de taper politisk terreng. Og når man har en dårlig sak, skrur man gjerne opp retorikken, personangrepene og indignasjonen. Det er det vi har sett i nå i valgkampen, og Furuseths innlegg er intet unntak.
Linn Herning er dagleg leiar i For velferdsstaten.
Fleire artiklar
Dyrlegen kjem
Joachim Cooder er kjend som perkusjonist frå fleire utgivingar saman med opphavet, Ry Cooder.
Foto: Amanda Charchian
Motellet til drøymaren
Joachim Cooder opnar dørene til sju musikalske rom.
Det kjæraste eg har? Min ser ikkje slik ut, men eg er ganske glad i han, ja.
Foto via Wikimedia Commons
Smørbutten min får du nok aldri
Ei flygande badstove skal få ny heim, sit det nokon inni alt?
Foto: Maren Bø
Badstovene tek av
Det er interessant korleis badstove inne kan vere så ut, mens badstove ute er så in.
Morgonfrisk fersking
«Ein kan kjenna seg frisk og sterk, vera åndsfrisk eller endåtil frisk som ein fisk, friskna til, verta frisk att frå sjukdomen og heilt friskmeld.»