ESA

PER ANDERS BJØRGAN

BÆRUM

Statsstøttereglene har i senere år vært gjenstand for viktige reformer, med fokus på forenkling og omfattende forhåndsgodkjenning, blant annet for støtte til idrettsanlegg, havner og flyplasser. Ny veiledning fra EU forklarer at offentlige helse- og sosialtjenester, barnehager, skoler og universiteter samt subsidierte kulturaktiviteter skal anses som ikke-økonomisk aktivitet som faller utenfor regelverket. Nyere praksis fastsetter at støtte til bedrifter som i hovedsak opererer i lokale markeder faller utenfor. For offentlig finansiert infrastruktur så kan overskuddskapasitet selges i markedet så lenge 80 prosent av kapasiteten benyttes for offentlige forvaltningsoppgaver. Det er da ikke nødvendig å innføre regnskapsmessig eller funksjonelt skille. Fokus for statsstøttekontrollen skal bort fra småsakene og over på store saker som virkelig betyr noe for det indre markedet og samhandelen over landegrensene. EU har i senere år blant annet gått etter multinasjonale selskapers skatteordninger i land som Irland og Luxemburg og pålagt Apple, Amazon, Fiat med flere å tilbakebetale milliarder av euro i ulovlig statsstøtte.

I dette perspektivet fremstår ESAs sak om kommunal næringsvirksomhet som litt motstrøms. Det er riktignok lett å være enig i prinsippet om at kommuner som driver butikk i konkurranse med private aktører, skal konkurrere på like vilkår. Skattefritaket for kommuner utgjør en spesiell fordel som muliggjør å drive virksomhet med lavere marginer enn konkurrentene. Men statsstøtte er det bare dersom kommunen driver virksomhet ut over de lokale markedene. Lovgiver har for de viktigste kommunale næringene for lengst ryddet opp. Kommunal kraftsektor har i en årrekke vært underlagt alminnelig skatteplikt, avfallssektoren siden 2013. Kommuners mer omfattende eiendomsforvaltning er gjennomgående skilt ut i egne selskaper. En viktig begrensning for all slik næringsvirksomhet er kommunelovens begrensninger på låneopptak, og forbudet mot å ta vesentlig finansiell risiko som innebærer at mer omfattende næringsvirksomhet uansett må drives adskilt fra kommuneøkonomien.

Spørsmålet er da hva som egentlig er igjen for ESA å granske? Hva slags økonomisk aktivitet er det norske kommuner fremdeles driver i egenregi som også har omfang ut over de lokale markedene? Mitt inntrykk er at det i alle fall synes å være lite igjen som forsvarer saken om det såkalte konkursforbudet som på en tilsynelatende unødvendig måte utfordrer EØS-avtalens artikkel 125. Den mulige fordelen synes uansett å være indirekte og avledet og kan ikke vurderes isolert fra de unike begrensningene som kommuner er pålagt i kommuneloven.

Utvalget vil forhåpentligvis klargjøre spørsmålene og sette saken i rett perspektiv slik at ESA og Norge deretter som så ofte før, kan finne en fornuftig løsning. For kommunene vil det nok allikevel kunne bli plunder og heft i forbindelse med vurderinger av virksomheters eventuelle økonomiske eller allmennyttige karakter, om samhandelspåvirkning versus lokale markeder og om eventuelt salg av overskuddskapasitet er innenfor eller utenfor 20 prosent av kapasiteten. Men noen stor forvaltningsreform vil dette neppe føre til.

Per Anders Bjørgan er tidligare direktør i avdelingen for konkurranse og statsstøtte i ESA.