Hvorfor var øst best?
Bilete frå ein 8 mm-film frå byrjinga av 60-talet, der underskrivne og broren spelar fotball slik dei gjorde det på den tida.
Fotball
Håvard Rem har gitt oss en meget interessant beskrivelse av dagens fotball-VM med historisk perspektiv i flere artikler. I sin analyse 29. juni konkluderte han med at Vest-Europa er best. Men det har ikke alltid vært slik. På 50- og 60-tallet hadde Ungarn, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Sovjet meget sterke lag. Jeg har fulgt VM i fotball siden 1962, og navn som Garrincha, Pelé, Vava og Masopust blir stående for evig i mitt minne.
Men hva var grunnen til denne østeuropeiske dominansen? I denne perioden var fotball både idrett og underholdning for proletariatet. Og i Øst-Europa hadde alle barn og ungdom proletarisk oppvekst. Alt man trengte, var en ball og et par billige sko, men man klarte seg også uten sko. Østeuropeiske fotballigaer var dominert av flere fotballag som var en del av den kommunistiske hæren. Dukla Praha og Budapest Honved er typiske eksempler. De utvalgte spillerne for disse lagene fikk militær rank, og var de facto proffer som unngikk en krevende militærtjeneste.
Men alt forandret seg etter fallet av jernteppet. Kommunistene mistet sine privilegier, og det var ikke lenger trendy å tilhøre proletariatet. Ungdommen begynte å satse på ny idrett som tennis eller snowboard. I samme perioden begynte migrasjonsbølgen fra afrikanske og karibiske land til Vest-Europa. Spillerne fra disse landene erstattet det europeiske proletariatet. Clyde Best var den første fargede spilleren i engelsk Premier League (siden 1969) og Viv Anderson ble den første fargede spilleren som representerte det engelske landslaget i 1980. I dag dominerer fargede spillere vesteuropeisk toppfotball.
Årets VM var preget av mange kjedelige kamper med litt spenning på slutten i forbindelse med straffesparkkonkurranser. Det fantes noen unntak, som den fenomenale kampen mellom Belgia og Brasil. Det er vanskelig å spå om fremtiden, men jeg tror Islands fotballfeber er et forbigående fenomen, og at fremtidig «proletariat» finnes i Afrika eller Asia. Japan har vist strålende fotball, og kanskje Kina våkner en dag. Men årets fotballag er uten tvil Wild Boars’ ungdomslag fra Thailand, som har vunnet våre hjerter.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Fotball
Håvard Rem har gitt oss en meget interessant beskrivelse av dagens fotball-VM med historisk perspektiv i flere artikler. I sin analyse 29. juni konkluderte han med at Vest-Europa er best. Men det har ikke alltid vært slik. På 50- og 60-tallet hadde Ungarn, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og Sovjet meget sterke lag. Jeg har fulgt VM i fotball siden 1962, og navn som Garrincha, Pelé, Vava og Masopust blir stående for evig i mitt minne.
Men hva var grunnen til denne østeuropeiske dominansen? I denne perioden var fotball både idrett og underholdning for proletariatet. Og i Øst-Europa hadde alle barn og ungdom proletarisk oppvekst. Alt man trengte, var en ball og et par billige sko, men man klarte seg også uten sko. Østeuropeiske fotballigaer var dominert av flere fotballag som var en del av den kommunistiske hæren. Dukla Praha og Budapest Honved er typiske eksempler. De utvalgte spillerne for disse lagene fikk militær rank, og var de facto proffer som unngikk en krevende militærtjeneste.
Men alt forandret seg etter fallet av jernteppet. Kommunistene mistet sine privilegier, og det var ikke lenger trendy å tilhøre proletariatet. Ungdommen begynte å satse på ny idrett som tennis eller snowboard. I samme perioden begynte migrasjonsbølgen fra afrikanske og karibiske land til Vest-Europa. Spillerne fra disse landene erstattet det europeiske proletariatet. Clyde Best var den første fargede spilleren i engelsk Premier League (siden 1969) og Viv Anderson ble den første fargede spilleren som representerte det engelske landslaget i 1980. I dag dominerer fargede spillere vesteuropeisk toppfotball.
Årets VM var preget av mange kjedelige kamper med litt spenning på slutten i forbindelse med straffesparkkonkurranser. Det fantes noen unntak, som den fenomenale kampen mellom Belgia og Brasil. Det er vanskelig å spå om fremtiden, men jeg tror Islands fotballfeber er et forbigående fenomen, og at fremtidig «proletariat» finnes i Afrika eller Asia. Japan har vist strålende fotball, og kanskje Kina våkner en dag. Men årets fotballag er uten tvil Wild Boars’ ungdomslag fra Thailand, som har vunnet våre hjerter.
Fleire artiklar
Marianne Nielsen i hovudrolla som Winnie. Gerald Pettersen spelar Willie.
Foto: Sebastian Dalseide
Beckett-klassikar av godt merke
Glade dager byr på ein strålande skodespelarprestasjon av Marianne Nielsen.
Ingrid Storholmen har teke utgangspunkt i eit stort datamateriale om folkehelsa i Nord-Trøndelag.
Foto: Merete Haseth
Våren over mannalivet
Ingrid Storholmen gjer tørre helsedata om til levande liv i Bloddråpetall.
Takumi (Hitoshi Omika) og dottera Hana (Ryo Nishikawa) lever eit roleg liv på bygda, som no kan få ein «glampingplass».
Foto: Another World Entertainment
Djevelen i detaljane
By mot land er eit sentralt tema i endå ein framifrå film av Ryusuke Hamaguchi.
Finaste finnbiffen med grøne erter, potet og tyting.
Foto: Dagfinn Nordbø
Finaste finnbiffen
«Seier eg at eg skal invitere på finnbiff, blir folk berre glade. Dei veit at dei skal få smake noko av det beste landet vårt har å by på av ingrediensar, med reinkjøt som helten.»
KrF-leiar Dag Inge Ulstein får ikkje Stortinget med seg på å endre retningslinjene for kjønnsundervisning i skulen.
Thomas Fure / NTB
Utfordrar kjønnsundervisninga
Norske skulebøker kan gjere elevar usikre på kva kjønn dei har, meiner KrF-leiar Dag Inge Ulstein.