Arkitektur

Erling S. Skaug

Åsulv Edland og jeg kunne ha vært naboer i funkisblokkene på Marienlyst hvis ikke min familie hadde flyttet da jeg var 16. Hvor jeg bor i dag, kommer jeg tilbake til, pussig nok med en NRK-forbindelse også der – og til saken.

Slik jeg leser innlegget «Arkitektur er politikk» (Dag og Tid 2. juli) er vi enige om mye. I Edlands perspektiv fra pyramidene av er all monumentalarkitektur politisk, både fundert og symbolsk. Det finnes selvsagt godt og dårlig, pent og stygt, både i offentlig og privat byggeri gjennom historien, og samtidsarkitekturen har glimrende prestasjoner. Det er ikke det Ulf Andenæs tar opp i sin tankevekkende trilogi i Dag i Tid. Men Edlands overskrift er interessant i den grad den er beslektet med ideen «alt er politikk». Bak denne ideen ligger generelle forestillinger med utbredelse hinsides det politiske liv.

Påstanden «alt er politikk» sier lite om «politikk» og enda mindre om «alt». Men den sier mye om den som sier det. En altoppslukende interesse kan bli et filter, der alle inntrykk omdannes til ens eget felt og i ekstreme fall tipper over i egosentrisk fundamentalisme. For den politisk engasjerte blir da alt politikk, der narsissismen trives uhemmet i egen boble, beskyttet mot korrigerende impulser utenfra. Tallrike historiske eksempler – vår tids terrorisme inkludert – går inn i dette mønsteret, fra monomani til patologi.

Og da tilbake til Åsulv Edlands og min felles funkisfortid på forskjellige livsstadier. De siste femti år har jeg bodd i et «sveitserhus» fra 1890-årene, mulig i reaksjon på oppvekstmiljøet. Trivelig uansett! Den som tilfeldigvis også vokste opp i huset, var Edlands eldre kollega Haagen Ringnes, fra en tid da NRK var dypt kulturelt forankret og forpliktet seg på virkelighetens mange aspekter. I de senere år har institusjonen ikke bare unnlatt «å passe jobben sin», slik Edland uttrykker det, men blitt en propagandasentral for Lambda og Bjørvikas utbyggere: Barcode som Dagsrevyens bakteppe er bare symptomet. NRK og deler av pressen minner Oslo Byes Vels tidligere leder Jan Sigurd Østberg om «land vi ikke liker å sammenligne oss med». Et tilbakeblikk kommer.

Nok om det. Rimeligvis ble vårt 1890-årsmiljø efterhvert gjenstand for fortetning. Nye hus tilpasset seg det arkitekt Christian Norberg-Schulz (som bodde i nærheten) kalte «stedets ånd». Men under et innbyggermøte med Plan- og bygningsetaten (PBE) ble det gitt frislipp for nettopp det Ulf Andenæs tar opp: Nøkkelordet var «tilpasning ved kontrast». Med denne absurde retoriske velsignelse, egentlig et misbruk av Venezia-charteret, ble legoklosser strødd rundt i historiske bygningsmiljøer som skjærende fremmedelementer. Modernismens brudd med tradisjonen for hundre år siden skulle holdes i live.

At et helt område nybygges på den måten, er så sin sak. Men det er noe dypt asosialt over den upåvirkelighet av omgivelsene disse klossene med freidig selvfølgelighet inntar plassene, nærmest autistisk døvt i egne bobler. Hva kunne ikke Nasjonalmuseet på Vestbanen blitt hvis den tyske arkitekten hadde «lyttet til» inngangsportalen fra 1872 av Georg Andreas Bull, Ole Bulls bror, og latt sitt eksteriør inngå i samtale med det gamle?

Det er fullt mulig: Se på tilbygget til National Gallery i London! Men nei, det «nye» hadde all rett. Hverken i form, proporsjoner eller materialbruk forsøker Vestbanebygget å referere til sitt naboskap. Med de analogier som er nevnt ovenfor, kan modernismen i sin art fremtre som visuell terror. Det ville være interessant hvis noen kunne forklare hvorfor dette – estetisk sett – ikke er et patologisk fenomen.