FOLKEHØGSKULEN

ØYVIND BRANDT

OSLO

I kjølvannet av forslag til statsbudsjett for 2018, der regjeringen foreslår å redusere tilskuddet til folkehøgskoler, er det kommet flere utspill som forsøker å redusere viktigheten av folkehøgskolenes kortere kurser. Artikkelen «Attende til Grundtvig» i Dag og Tid Nr. 45 er et av flere slike utspill.

Felles for utspillene er at de foretas på sviktende grunnlag som fører til feilslutninger om de korte kursa. Det er derfor nødvendig å bidra med noen fakta rundt folkehøgskolenes korte kurs.

Cirka 16.000 mennesker i alle aldre og livsfaser deltok på korte kurs i folkehøgskolene i 2016. Omregnet til årselever utgjør dette under 10 prosent, eller drøyt 600 årselever av totalt cirka 8500. Vi ser også at omfanget av korte kurs har en tendens til å minke når det er økende antall deltakere på lange kurs, og omvendt. Det store flertallet av folkehøgskoler tilbyr korte kurs. Kun 13 av de 80 skolene hadde ikke korte kurs i 2016.

Stortinget har gitt folkehøgskolene et mandat til å fremme allmenndanning og folkelig opplysning via kurs av ulike lengder og for alle mennesker over grunnskolealder. I forarbeidene til loven er det pekt på at folkehøgskolene, ved å ha mulighet til å kunne tilby korte kurs, kan utgjøre lokale kultursentre, til berikelse for både lokalsamfunnet og de yngre elevene på lange kurs.

Det argumenteres videre for at folkehøgskolen skal ha tre ben å stå på, pedagogisk som økonomisk: lange kurs, korte kurs og annen virksomhet. Det er med andre ord lovgivers innsikt og hensikt at folkehøgskolene baserer sin virksomhet på alle de tre ben på krakken. Fjerner man et av benene, vil krakken velte. Skulle for eksempel regjeringens forslag til statsbudsjett overleve, vil fem skoler stå i umiddelbar fare for nedleggelse, hvilket vil bety færre plasser til unge på lange kurs.

I den politiske harseleringen fra Høyre-representanter og regjeringen trekkes det fram et par titler på korte kurs, som er ment som underbygning av kuttforslaget. Man kunne i stedet trekke fram helt andre titler. Men det er ikke poenget. I folkehøgskolen underviser vi like mye med fag som i fag. Å undervise med fag peker på at det er de personlig/eksistensielle og demokratiske danningskvalitetene ut over det faglige innholdet som er det vesentlige. Dermed vil ikke fag eller tittel på kurs kunne tjene som sannhetsvitne for lærings- og danningsutbyttet. Dette gjelder for korte som for lange kurs. Og la oss en gang for alle slå fast at kurs med studiereise som del av det pedagogiske opplegget utgjør under 5 prosent av korte kurs og er synkende, samtidig som at deltakerne både på lange og korte kurs selvfølgelig selv betaler for eventuell innlagt studiereise.

Jeg vil derfor advare mot en for lettvint og endimensjonal argumentasjon mot korte kurs, som vil redusere folkehøgskolen til kun å være for årskurs for ungdom. Derved også redusere skoleslagets fleksibilitet inn mot en fremtid som fort vil kunne ha økt behov for andre lengder på kurs og for mennesker i ulike livsfaser, økonomiske situasjoner og aldre, for gjennom personlig og eksistensiell, demokratisk, kulturell og sosial, samt faglig utvikling, å bidra til meningsfulle deltakende liv i vårt etterhvert krevende samfunn.

Øyvind Brandt er leiar for Folkehøgskoleforbundet.