MAT

NINA WÆRNES
HEGDAHL

OSLO

Siri Helle peker på Spesialitet-merket og Beskyttede betegnelser i sitt innlegg 27. oktober der hun avslutter med å si at merkeordninger «forvirrar kjøparane og fordyrar produkta». Hun dokumenterer liten kunnskap om både forbrukere, produsenter og merkeordninger for mat.

Jeg hadde forstått kritikken dersom den rettet seg mot utstrakt misbruk av det norske flagget og flaggelementet – det sterkeste symbolet vi har for norsk opprinnelse og som brukes over en lav sko. Ja, også på produkter som ikke har noe annet med Norge å gjøre enn at det er en norsk bedrift som er eier av produktet. Da snakker vi ikke om forvirring, men villedning av forbruker!

I en Norstat-undersøkelse fra juni 2015 sier 50 prosent at de ikke bryr seg om merkeordninger, 40 prosent at de opplever merkeordninger som gode veivisere mens 10 prosent synes det er forvirrende å orientere seg.

Forbrukerrådet er opptatt av at merkeordninger skal være pålitelige og viser til fire kriterier som er viktige i vurderingen: 1) Merket skal være nøytralt og uavhengig, 2) Åpenhet om krav, 3) Åpenhet om pris og 4) Sammenheng mellom påstand og krav. Forbrukerrådet påpeker at det også er forskjell på offentlige og private merker. Derfor er det interessant at Helle angriper Spesialitet og Beskyttede betegnelser – offentlig eide og initierte merkeordninger som oppfyller alle kriteriene Forbrukerrådet peker på som viktige for en troverdig merkeordning.

33.000 kroner er engangsgebyr for å kunne søke om en beskyttet betegnelse. En sammenslutning med 10 produsenter betaler altså 3.000 kroner hver for et evigvarende vern av et produktnavn. Blir produktene dyrere av dette? Neppe. Et slikt vern er det sterkeste vernet en produsent kan oppnå mot kopiering og etterligning. Hva er et slikt vern verdt i kroner og øre? I år er det beslaglagt matforfalskninger for 2,17 milliarder kroner. I fjor fant Europol og Interpol 10.000 tonn med forfalsket mat. Apekjøtt solgt som storfekjøtt, oliven dyppet i kobbersulfat, sukker med gjødsel. Ikke bare får vi ikke det vi tror vi betaler for, men – helsefarlige og i verste fall livsfarlige produkter. Vi nordmenn er naive. Vi tror at den type produkter ikke blir solgt i Norge. Men det gjør det. Mattilsynet antar at 10 prosent av verdens matproduksjon og 5–10 prosent av det som selges i butikkene, er omfattet av svindel. Svindel på mat og drikke øker mest av all type svindel i Europa. Merkeordninger med klare krav, som forvaltes av en uavhengig tredjepart og følger opp med kontroll, gir oss som forbrukere en garanti for at produktet er det som det faktisk utgir seg for å være. Og bare så det er sagt – Tine har ikke lenger noe smør som heter «setersmør». De har Tine smør, setertype. Siri Helle er ikke oppdatert der heller.

Det er helt gratis å søke om å få et produkt vurdert som en Spesialitet. Men kommer du gjennom fagjuryens nåløye, må du som førstegangssøkende betale 6000 kroner i søknadsgebyr. Deretter er det en årlig avgift på kr 8000 per produksjonssted pluss 1 promille av omsetningen (av det merkede produktet). Neppe noen som brekker nakken av det. Ikke bare er det direkte feil at man kan kjøpe seg til et merke. I tillegg trekker Helle en hel fagjurys integritet i tvil – en jury bestående av høyt kompetente fagfolk som blant andre Halvor Heuch og Harald Osa. Dette blir useriøst.

Nina Wærnes Hegdahl er fagsjef for Beskyttede betegnelser og advokat i Matmerk.