SMØRkrise

IVAR GAASLAND

BERGEN

Med få års mellomrom har vi sett bilder av tomme smørhyller i vestlige butikker – først i Norge rundt julen 2011 og nå nylig i Frankrike. «En klar indikasjon på svakhetene ved et planregulert system for omsetning av jordbruksvarer», mente mange om den norske smørkrisen. Men illustrerer ikke de glisne smørhyllene i franske butikker at også markedene kan svikte? I EU styres jo omsetningen av prissignaler i markedene.

Nei, det markedsbaserte systemet i EU fungerer nok langt bedre enn den norske planreguleringen. Først en klargjøring: Butikker og industri i EU har hele tiden hatt mulighet til å kjøpe smør i markedene til gjeldende markedspris. Med andre ord har det ikke vært noen forsyningssvikt. At det sporadisk, og utelukkende i Frankrike, har vært tomme butikkhyller, skyldes strid mellom butikkjeder og leverandører. Leverandørene ønsker kompensert for høyere markedspris på smør, mens butikkjedene forholder seg til en årlig prisavtale.

Begivenhetene egner seg likevel til å illustrere forskjellene mellom plan og marked. I EU har produksjonen av melk av ulike årsaker avtatt det siste året, mens etterspørselen etter smør og meierivarer har økt, både i EU og på verdensmarkedet. Knapphet i markedene har gitt seg utslag i høyere priser på smør og melk. Prisen har nettopp den viktige funksjonen at den gir signaler om tilpasning: bønder, meieriselskap og importører kan tjene på å øke tilbudet, mens forbrukere kan spare på å kjøpe mindre smør. Markedet søker hele tiden mot balanse gjennom en kontinuerlig dynamikk. Dette bidrar til en effektiv ressursutnytting.

Hva skjedde så under den norsk smørkrisen? Jo, i det norske systemet står prisen fast og gir verken informasjon til aktørene om knapphetssituasjoner eller insentiver til tilpasning. Når markedsregulatoren Tine etter hvert ble klar over situasjonen, var det for sent å ro seg i land med administrative tiltak som nedsatt toll eller omdirigering av melk til smørproduksjon. I en periode oppstod det regelrett forsyningssvikt, av den typen en vanligvis forbinder med Sovjetunionen.

Svakheten ved planreguleringen i norsk jordbruk kommer likevel oftest frem gjennom overskuddssituasjoner. Når prisen ikke løpende får klarere markedet, hoper det seg tidvis opp overskudd av kjøtt og meierivarer som ofte eksporteres med store tap for samfunnet. Det seneste eksemplet er eksporten av sauekjøtt til Afghanistan.

Ivar Gaasland er
førsteamanuensis på BI.