Andreas Hompland

hompland@online.no

Restane av Rest-Venstre har landsmøte i helga. Der skal dei leita seg fram eller tilbake til dei liberale prinsippa. Aktiv dødshjelp er ei kampsak for Unge Venstre. Møtet blir halde på Hell, der Trøndelag Ap var samla rundt Giske for ei veke sidan. Det må vera ein passande stad for eit parti som har fast bustad i skjærselden, har sett eittalet på meiningsmålingar og vippar på avgrunnen til den andre sida av sperregrensa.

VENSTRE HAR VORE eit restparti omtrent sidan det blei skipa i 1884. Då hadde dei reint fleirtal og innførte parlamentarismen med Johan Sverdrup som statsminister.

Etter få år braut dei lekmannskristne og moderate ut. Geografisk og sosioøkonomisk openberra dei seg att i 1933 og skipa Kristeleg Folkeparti etter ein tapt nominasjonskamp i Hordaland.

I åra rundt 1905 fall liberale avskalingar på plass i det høgreorienterte Samlingspartiet. I 1908 blei stortingsgruppa oppløyst etter indre strid. Éi fløy skipa Frisinnede Venstre, som hadde mange hovdingar, men få indianarar. Dei stilte felleslister med Høire, fraterniserte med Fedrelandslaget og forsvann ut or soga. Venstrefløya med Johan Castberg blei Arbeiderdemokratene. Ved valet i 1912 var det konsoliderte Venstre igjen det største partiet, Gunnar Knudsen skipa regjering og styrte etter mottoet: Om Venstre skal samarbeida med andre parti, må det alltid vera til venstre. Då forsvann bøndene.

I mellomkrigstida ville ikkje Venstre vera med på borgarleg samling, så Johan Ludwig Mowinckel var statsminister i tre spinkle mindretalsregjeringar. I 1935 forlikte Bondepartiet seg med Arbeiderpartiet for å berga landbruket gjennom krisa, men i åra fram til krigen var Venstre fast støtteparti for Nygaardsvolds regjering.

ETTER KRIGEN hangla og gjekk det i indre og ytre opposisjon, og i posisjon i Per Bortens ikkje-sosialistiske firepartiregjering. Til det small i EF-striden og Venstre sprakk på landsmøtet på Røros i 1972. Dei sosialliberale ja-utbrytarane med Helge Seip i spissen ville kalla seg Folkepartiet Nye Venstre, men måtte nøye seg med Det liberale folkepartiet. Det visna snart bort, og restane fann heim att i 1988.

Rest-Venstre strevde med å få ideologisk og parlamentarisk fotfeste. Ei tid var dei mørkegrøne, så stasa Odd-Einar Dørum seg opp som brudgom for Gro. Ein lykkeleg augneblink var då dei hadde to på Stortinget og tre i Bondeviks sentrumsregjering. Då Lars Sponheim sa «heller Jens enn Jensen», gjekk det gale igjen. I neste runde blei partiet redda av lånte Høgre-røyster som ville sikra Solberg regjeringsmakt. Nå har veljarar som ikkje sit på gjerdet, vandra vidare til meir tydelege parti.

PARTIKULTUREN er openbert ikkje god i kulturministerens parti. Internt hallar det over i det krakilske og konspiratoriske for Trine Skei Grande frå nabobygda til revyfestivalen. Berre 17 prosent meiner ho gjer ein god jobb. Ho har mista grepet som lagbyggjar og er ein laus kanon i styrehuset.

Abid Raja yppar til borgarkrig og manøvrerer i rotete vatn og breie viker. Når han seier «jeg er veldig glad i hver og en av velgerne mine», er det eit konspiratorisk spark til partileiaren. Han har lånt Solberg-klassikaren når han kommenterer noko Grande har sagt: «Jeg ville ordlagt meg på en annen måte.»

Det ser ut som Raja prøver seg som kongsemne og tar mål av seg til å bli hovding, men han manglar indianarar. Han er som ein framandkulturell Giske på jakt etter ein trønderhær. Då han la ut på distriktsodyssé som kunne blitt ei signingsferd, starta han hos dei nordnorske partifellane som kritiserer Grande mest nådelaust.

AV LITT URANSAKELEGE grunnar vart det seg slik at Vertinna valde Venstre første gong ho hadde røystrett. Dei hadde eit par truverdige lærarinner høgt på lista, dei var blide og balanserte fridom og likskap, dei meinte mykje godt om litt av kvart, også om pensjonatvertinner og andre som driv privat verksemd i liten skala.

Vertinna meinte at ho ikkje gjorde noko gale ved å røysta Venstre, men då ho la setelen i urna, tenkte ho at neste gong blir det nok noko anna. Men Venstre blei ein vane, og ho slutta å blanda personar og politikk inn i partivalet. Ho las Even Brattbakken og fann trøyst i at det er heilt normalt at venstrefolk står langt frå kvarandre reint politisk.

SARKASTISK kan Vertinna vera, men ho er rikt utstyrt med godt gøymd empati, så ho har medkjensle med Venstre som er i krise og strevar for livet i desse ulvetider. Ho har også medkjensle med den rause og temperamentsfulle Trine Skei Grande frå den trøndske kornåkeren, sjølv om ho er blitt bestevenn med den sure Siv Jensen og slenger rundt seg med ukvemsord om habile distriktspsykopatar og andre uvenner i partiet. Det er slikt du kan møta med teflon eller rista av deg når det går bra, men som klistrar seg til deg når det går dårleg.

Vertinna er ingen kravstor veljar. Ho høyrer til det som var eit solid grunnfjell i gamle Venstre, men som nå ser ut til å vera sandgrunn. Ho liker seg i grunnen godt i sofaen, men kjem nok likevel til å halda seg for nasen og røysta Venstre ved kommunevalet – om dei klarer å skrapa saman folk til å fylla lista.

Andreas Hompland (72)
er sosiolog og skribent.