HENRY LAWSON

Fjes som glir forbi

Dei jugå, dei som hevdå av ein grunn dei sjøl vett best

at her hos oss e fattigdom og nød ein ukjent gjest

For her hvor utkant møtå by står vindusruta mi

i høyde med dei mange, mange fjes som glir forbi

uten preg, uten preg

te lyd av slitne steg

menst e sørgå ovå folka bak hvert fjes som glir forbi

Det gir mæ grunn te sorg at i eit land så fint og ungt

e fjesa alt blitt merka av et savn så mørkt og tungt

E ser forgjeves ettå spor av liv og friskhet i

dei sammensunkne, hule fjesa som ska gli forbi

som kveg, som kveg

med rastlause steg

E sørgå ovå folka bak hvert fjes som glir forbi

Menst mørket ennå liggå over by og bakkekam

begynnå et og anna slitent fjes å piple fram

Og i den travle timen ska dei vokse te å bli

ei gusten elv av folk med bleike fjes som glir forbi

og flommå inn, flommå inn

te lyd av kjappe trinn

E sørgå ovå folka bak hvert fjes som glir forbi

Folkeelva svinnå inn ved sjutida om morran

Då prøvå raske bøljå bak å ta igjen dei foran

Så stilnå ho menst byen settå skærpe tennå i

og etå dei som eiå fjesa som hæ dratt forbi

Fortærå kropp, fortærå sjel

mot litt vann og kjødd og mel

E sørgå ovå folka bak hvert fjes som dro forbi

Så ser e ingen fjes før kvelden kommå svært som køl

reint bortsett fra ein dagdrivå som puslå for sæ sjøl

Ein trist og stakka’s sjel som tuslå æbæislaus forbi

som ein av mange uten sysselsetting og verdi

Lut og treg, lut og treg

med apatiske steg

Å, e lidå med den stakkaren som sneglå sæ forbi

På tunge, trøtte føttå slepå dagen sæ avsted

før sjukliggule gasslys hermå sola som går ned

Som bølgå på retur skal nå dei samme fjesa gli

forbi mitt vindu – men i motsatt rætning – gli forbi

på slitne bein

i sol og regn

menst e sørgå ovå folka bak hvert fjes som glir forbi

Og dagens hvite ærk er nå blitt tilgrisa og grå

Dei korte, lange timene ska bli dei lange, små

Med smil som hånå, ord som tryglå dei som går forbi

forsøkå ho å finne kundå foran sitt losji

Havarert, havarert

som om stormå hæ passert

Et utakknemlig æbæi hær ho, ho som går forbi

Men enda verre e dei tinga som ein ikkje ser

I byens hjerte vokså store, skitne slumkvarter

der skapningå ska råtne langs ein uhørt svinesti

Der menneskå e spøkelså som aldri går forbi

Der ska’ både sjel og kropp

råtne opp, råtne opp

i ein slum mi ikkje mærkå her hvor alle går forbi

Dei rikes likegyldighet blei kanskje mæir human

om åsså dei fekk vinduå som lå på gateplan

Å, Mammons slavå, gruelig ska deires rædsel bli

når Gud vi vite grunnen til all sorg som glir forbi

Triste, vonde ting som skjer

All den urætten e ser

i dei hjertelause gatene der mange går forbi

E snudde mæ fra hjørnet der dei kryr som i ein bås

og fant et anna vindu vendt mot bekkefar og ås

Men ikkje før va kvelden kommen før e skolle bli

heimsøkt av fantomene til dei som dro forbi

Alle dei som e forlot

dei kom nå på lydlaus fot

med kinn om mulig bleikere enn då dei dro forbi

E ropte: «Gud allmektige, hvis det e du som rår

så vis mæ i et syn ein kur som legå Jordas sår»

Og se! Einhver butikk va stengt med vinduslemmå i

ei gate der ti tusen føttå trampa hærdt forbi

Dei blei flæiå, dag for dag

fulgt av fjerne trommeslag

og snært så e ein hær som kom marsjerende forbi

Og som ein veldig vårflom med et brøl som fra orkanå

blei gata fylt av folkemasså undå røde fanå

Med fjes som gløda i ein opprørskamp mot despoti

og sverd som reflekterte sinna folk som gikk forbi

Dei blei flæiå dag for dag

fulgt av høye trommeslag

med kampsangå og kamprop fra et folk som gikk forbi

Imidlå’tid e alt som før menst sola går sin gang

Forgjeves får mi advarslå i tale, skrift og sang

Men i ein storby bler dei undåtrykte aldri fri

før Den røde revolusjonen kommå trampende forbi

Ja, før den e alle steå

e det kamp om mat og kleå

i den kverna der dei malå opp enhver som går forbi

«Faces in the Street» i attdikting til arendalsdialekt.
Diktet kom på trykk i The Bulletin i 1888, då Henry Lawson var 21 år.