Takk for at du vil dele artikkelen

Den du deler artikkelen med, kan lese og eventuelt lytte til heile artikkelen.
Det gjer vi for at fleire skal oppdage DAG OG TID.

Namnet ditt vert synleg for alle du deler artikkelen med.

HumorFeature

Køkompetanse

Folk står mykje i kø. Likevel er det få som kan kunsten å stå eller gå i kø skikkeleg.

Kvar veke les vi inn utvalde artiklar, som abonnentane våre kan lytte til.
Lytt til artikkelen

Teikning: May Linn Clement

Teikning: May Linn Clement

2996
20240322
2996
20240322

Folk står mykje i kø. Dei held på plassen sin, skiftar tyngdepunkt med jamne mellomrom, trippar og blæs i kinna. Likevel er det få som kan kunsten å stå eller gå i kø skikkeleg. Bente er ein meister. Særleg i klesbutikkar veit ho å komme seg fram. Når han i kassen seier at han ikkje veit heilt kven det er sin tur, svarer Bente alltid «eg trur det er meg», og legg tinga sine på disken.

Handlar ho daglegvarer, er det på same viset. Det er ingen grunn til å vente på at varene til den som er føre i køen, blir køyrde litt lenger ned på bandet. Ho byrjar berre å leggje på. Eller stable, er vel meir rett å seie, lagar seg eit flott lite berg av alle varene. Skiljepinne brukar ho ikkje, verken før eller etter vareberget. Ein kan aldri vete kven som har hatt fingrane sine borti dei. Dessutan veit Bente godt kva varer ho har lagt på bandet.

Når ho har betalt, kjem Bente gjerne på at ho treng posar, og ser det som sjølvsagt at det ikkje er noko problem å få gratis når ein har handla for fleire hundrelappar. Før ho byrjar å leggje i desse posane, sjekkar ho kvitteringa. Bandet er fullt av varer, og det kjem stadig fleire. Bente svarer på ei melding og opnar ein snap. Handlevogna set ho slik at folk ikkje kjem seg forbi. Det er jo ein grunn til at ein har kø.

På flyplassar er det heilt håplaust, tenkjer Bente. I tryggleikskontrollen vrimlar det av framande som står og somlar rett framføre nasen på ho. Folk går i vegen alle stader. Inne i flyet, når ho går opp midtgangen for å finne sitt eige sete, dultar ho borti folk som alt har sett seg og sit og briskar seg utan tanke for at det er andre som skal oppover midtgangen.

Ho stoppar fleire gonger og sjekkar ombordstigingkortet, funderer på kva ho skal ha med seg i setet, og kva som skal opp i bagasjehylla. Tek av seg jakka og leitar etter noko i lommene, sjekkar at lommene er lukka etterpå. Brettar jakka saman og legg ho opp i bagasjehylla. Stemma i høgtalaren seier at når du har funne plassen din, må du gå til sides og sleppe andre forbi. Kor dum går det an å bli, tenkjer Bente. Ho tek ned igjen jakka frå bagasjehylla, sjekkar indrelomma ein gong til.

Når reisa er over og flyet landar, skyt ho opp som ein rakett når lyset med «Fest setebeltet» sloknar. Det er om å gjere å få fatt i tinga sine fort og komme seg ut, slik at neste gruppe med passasjerar kan komme seg inn. Men dette skjøner ikkje folk. Kor vanskeleg kan det vere å opne ei dør og byrje å gå?

Bente pressar på, og sjølv om det ikkje er mogleg å gå tvers gjennom folk, gjer ho eit ærleg forsøk.

Kvifor er dette så vanskeleg? Kvifor stoppar folk opp, beveger seg altfor sakte og står akkurat der som ho sjølv har tenkt å gå?

Kan det rett og slett vere at dei rette omsorgspersonane har mangla i oppveksten? Og at alle saman kjem frå ein heim der det har blitt snakka altfor lite rundt middagsbordet om alle desse køane og kor dei byrjar?

Frank Tønnesen

Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement

Folk står mykje i kø. Dei held på plassen sin, skiftar tyngdepunkt med jamne mellomrom, trippar og blæs i kinna. Likevel er det få som kan kunsten å stå eller gå i kø skikkeleg. Bente er ein meister. Særleg i klesbutikkar veit ho å komme seg fram. Når han i kassen seier at han ikkje veit heilt kven det er sin tur, svarer Bente alltid «eg trur det er meg», og legg tinga sine på disken.

Handlar ho daglegvarer, er det på same viset. Det er ingen grunn til å vente på at varene til den som er føre i køen, blir køyrde litt lenger ned på bandet. Ho byrjar berre å leggje på. Eller stable, er vel meir rett å seie, lagar seg eit flott lite berg av alle varene. Skiljepinne brukar ho ikkje, verken før eller etter vareberget. Ein kan aldri vete kven som har hatt fingrane sine borti dei. Dessutan veit Bente godt kva varer ho har lagt på bandet.

Når ho har betalt, kjem Bente gjerne på at ho treng posar, og ser det som sjølvsagt at det ikkje er noko problem å få gratis når ein har handla for fleire hundrelappar. Før ho byrjar å leggje i desse posane, sjekkar ho kvitteringa. Bandet er fullt av varer, og det kjem stadig fleire. Bente svarer på ei melding og opnar ein snap. Handlevogna set ho slik at folk ikkje kjem seg forbi. Det er jo ein grunn til at ein har kø.

På flyplassar er det heilt håplaust, tenkjer Bente. I tryggleikskontrollen vrimlar det av framande som står og somlar rett framføre nasen på ho. Folk går i vegen alle stader. Inne i flyet, når ho går opp midtgangen for å finne sitt eige sete, dultar ho borti folk som alt har sett seg og sit og briskar seg utan tanke for at det er andre som skal oppover midtgangen.

Ho stoppar fleire gonger og sjekkar ombordstigingkortet, funderer på kva ho skal ha med seg i setet, og kva som skal opp i bagasjehylla. Tek av seg jakka og leitar etter noko i lommene, sjekkar at lommene er lukka etterpå. Brettar jakka saman og legg ho opp i bagasjehylla. Stemma i høgtalaren seier at når du har funne plassen din, må du gå til sides og sleppe andre forbi. Kor dum går det an å bli, tenkjer Bente. Ho tek ned igjen jakka frå bagasjehylla, sjekkar indrelomma ein gong til.

Når reisa er over og flyet landar, skyt ho opp som ein rakett når lyset med «Fest setebeltet» sloknar. Det er om å gjere å få fatt i tinga sine fort og komme seg ut, slik at neste gruppe med passasjerar kan komme seg inn. Men dette skjøner ikkje folk. Kor vanskeleg kan det vere å opne ei dør og byrje å gå?

Bente pressar på, og sjølv om det ikkje er mogleg å gå tvers gjennom folk, gjer ho eit ærleg forsøk.

Kvifor er dette så vanskeleg? Kvifor stoppar folk opp, beveger seg altfor sakte og står akkurat der som ho sjølv har tenkt å gå?

Kan det rett og slett vere at dei rette omsorgspersonane har mangla i oppveksten? Og at alle saman kjem frå ein heim der det har blitt snakka altfor lite rundt middagsbordet om alle desse køane og kor dei byrjar?

Frank Tønnesen

Emneknaggar

Fleire artiklar

– Viss du vil ha meg til å smile, må du synge kjenningsmelodien til Laurdagsbarnetimen, seier Otto Prytz. Pilar følger med frå sofaen når vi syng: «Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen, hysj, hysj, vær stille som mus...»

– Viss du vil ha meg til å smile, må du synge kjenningsmelodien til Laurdagsbarnetimen, seier Otto Prytz. Pilar følger med frå sofaen når vi syng: «Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen, hysj, hysj, vær stille som mus...»

Foto: Hallgeir Opedal

Feature

Berre røre, ikkje sjå

Otto Prytz (81) er fødd blind, men takka vere ein ung franskmann blei han ikkje analfabet. Han blei akademikar.

Hallgeir Opedal
– Viss du vil ha meg til å smile, må du synge kjenningsmelodien til Laurdagsbarnetimen, seier Otto Prytz. Pilar følger med frå sofaen når vi syng: «Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen, hysj, hysj, vær stille som mus...»

– Viss du vil ha meg til å smile, må du synge kjenningsmelodien til Laurdagsbarnetimen, seier Otto Prytz. Pilar følger med frå sofaen når vi syng: «Nå kommer barnetimen, nå kommer barnetimen, hysj, hysj, vær stille som mus...»

Foto: Hallgeir Opedal

Feature

Berre røre, ikkje sjå

Otto Prytz (81) er fødd blind, men takka vere ein ung franskmann blei han ikkje analfabet. Han blei akademikar.

Hallgeir Opedal
Familien Nerdrum ved garden i Stavern.

Familien Nerdrum ved garden i Stavern.

Foto: Agnete Brun / NRK

KunstKultur
Kaj Skagen

Ikkje alt er politikk

Politiseringa av Nerdrum-familien er påfallande i lys av kor upolitisk Nerdrum eigentleg er.

Eit langt utdanningsløp kan by på store utfordringar for dei som har ADHD. Eit aukande antal vaksne oppsøker helsetenesta, inkludert dyre privatklinikkar, for å få ein diagnose.

Eit langt utdanningsløp kan by på store utfordringar for dei som har ADHD. Eit aukande antal vaksne oppsøker helsetenesta, inkludert dyre privatklinikkar, for å få ein diagnose.

Foto: Gorm Kallestad / AP / NTB

HelseSamfunn
Marita Liabø

– ADHD-diagnosen skal henge høgt

Det har vore ein kraftig auke i talet på ADHD-diagnosar og bruken av ADHD-medisin dei siste åra. Blir diagnosen utvatna når kjendisar snakkar han opp?

Forfattar og siviløkonom Martin Bech Holte har vore både forskar i samfunnsøkonomi og leiar i næringslivet.

Forfattar og siviløkonom Martin Bech Holte har vore både forskar i samfunnsøkonomi og leiar i næringslivet.

Foto: Agnete Brun

BokMeldingar
Gjermund BakkeliHaga

Når rikdom blir eit problem

Martin Bech Holte kjem med ein diskutabel analyse og friske fråspark i Landet som ble for rikt.

Eit russisk droneåtak råkar ei bustadblokk i Kyiv 10. januar.

Eit russisk droneåtak råkar ei bustadblokk i Kyiv 10. januar.

Foto: Gleb Garanich / Reuters / NTB

KrigSamfunn

Ingen Uber i Belarus

Å forstyrre GPS-system handlar ikkje berre om å forvirre russiske dronar. Det gjeld å dirigere dei slik at dei forlèt ukrainsk luftrom fullstendig.

Andrej Kurkov
Eit russisk droneåtak råkar ei bustadblokk i Kyiv 10. januar.

Eit russisk droneåtak råkar ei bustadblokk i Kyiv 10. januar.

Foto: Gleb Garanich / Reuters / NTB

KrigSamfunn

Ingen Uber i Belarus

Å forstyrre GPS-system handlar ikkje berre om å forvirre russiske dronar. Det gjeld å dirigere dei slik at dei forlèt ukrainsk luftrom fullstendig.

Andrej Kurkov

les DAG OG TID.
Vil du òg prøve?

Her kan du prøve vekeavisa DAG OG TID gratis i tre veker.
Prøveperioden stoppar av seg sjølv.

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Komplett

Papiravisa
Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis

Digital

Digital utgåve av papiravisa
Digitale artiklar
Digitalt arkiv
Lydavis