7. april 1989 braut det ut brann i den sovjetiske atomubåten Komsomolets K-278, den nye juvelen i Nordflåten, 180 kilometer sørvest for Bjørnøya og snautt 400 meter under vassflata.
Klokka elleve om føremiddagen hadde gasten Nodari Bukhnikashvili rapportert frå skott 7, heilt akter, at alt var vel. Like etter sprang ei trykkluftkopling der. Ein dusj av olje hamna på ei heit overflate. Eld braut ut, med rikeleg tilførsel av oksygen. Bukhnikashvili var den fyrste som døydde.
Brannen spreidde seg via kabelgjennomføringane mellom elles tette skott, og var snart ute av kontroll. Atomreaktoren blei køyrt ned, skipet miste krafta og manøvreringsevna. Men kapteinen hadde framleis kontroll med oppdrifta. Han kunne tøma ballasttankar, og berre 11 minutt etter at brannen blei rapportert, var ubåten på overflata. Kaptein Vanin sende SOS, men i kode, etter protokollen, mynta berre på eiga redningsteneste – ikkje den norske, nærare, som kunne reagert raskare. Nordmennene fanga naudmeldinga likevel, men avventa, i fall det skulle vera ei øving.
Så langt kunne dei fleste ombord ha kome frå det med skrekken. Ubåten bar, sovjetiske styresmakter var varsla, hjelp var på veg. Veret var godt, men i endring. Snart bles det opp. Etter fem timar i brann byrja ubåten dessutan å luta til eine sida, slik at dei overlevande samla på dekket måtte klamra seg fast. Det var tid for å forlata det søkkande skipet. Men framleis hadde inga bergingshjelp nådd fram. Eit sovjetisk fly gav von, men kunne lite gjera, anna enn å kasta ut små redningsflåtar som dreiv unna.
Snart låg 50 mann i det iskalde havet, utan overlevingsdrakter, somme hengande på utsida av flåten. Når hendene ikkje orka meir, skulle dei bita seg fast med tennene, sa skipsdoktor Zayats.
Då mannskapet hadde forlate ubåten og siste mann stengt luka, var kaptein Vanin att, saman med dei som aldri kom seg ut.
Komsomolets K-278 sokk no med 6 overlevande ombord, og kapteinen freista å leia dei til redningskapselen som ubåten var utstyrt med. Dit kom fem av dei seg. Men kapselen ville ikkje sleppa tak i den raskt søkkande ubåten – ikkje før ein ny eksplosjon skaka skroget på meir enn 400 meters djup. Då løyste redningskapselen seg og skaut mot overflata. Han opna seg, men blei fylt av bølgjene. Berre éin av dei fem kom seg ut: offiseren Slyusarenko.
Då det næraste sovjetiske skipet kom til, sju timar etter at brannen braut ut, fann dei 28 overlevande av ein mannskap på 69. Sidan døydde tre av dei skadde.
Komsomolets K-278 ligg framleis på botnen, 1700 meter under overflata, med reaktor og to torpedoatomstridshovud, under eit veksande, vernande lag gjørme og gløymsle.
Jox
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
7. april 1989 braut det ut brann i den sovjetiske atomubåten Komsomolets K-278, den nye juvelen i Nordflåten, 180 kilometer sørvest for Bjørnøya og snautt 400 meter under vassflata.
Klokka elleve om føremiddagen hadde gasten Nodari Bukhnikashvili rapportert frå skott 7, heilt akter, at alt var vel. Like etter sprang ei trykkluftkopling der. Ein dusj av olje hamna på ei heit overflate. Eld braut ut, med rikeleg tilførsel av oksygen. Bukhnikashvili var den fyrste som døydde.
Brannen spreidde seg via kabelgjennomføringane mellom elles tette skott, og var snart ute av kontroll. Atomreaktoren blei køyrt ned, skipet miste krafta og manøvreringsevna. Men kapteinen hadde framleis kontroll med oppdrifta. Han kunne tøma ballasttankar, og berre 11 minutt etter at brannen blei rapportert, var ubåten på overflata. Kaptein Vanin sende SOS, men i kode, etter protokollen, mynta berre på eiga redningsteneste – ikkje den norske, nærare, som kunne reagert raskare. Nordmennene fanga naudmeldinga likevel, men avventa, i fall det skulle vera ei øving.
Så langt kunne dei fleste ombord ha kome frå det med skrekken. Ubåten bar, sovjetiske styresmakter var varsla, hjelp var på veg. Veret var godt, men i endring. Snart bles det opp. Etter fem timar i brann byrja ubåten dessutan å luta til eine sida, slik at dei overlevande samla på dekket måtte klamra seg fast. Det var tid for å forlata det søkkande skipet. Men framleis hadde inga bergingshjelp nådd fram. Eit sovjetisk fly gav von, men kunne lite gjera, anna enn å kasta ut små redningsflåtar som dreiv unna.
Snart låg 50 mann i det iskalde havet, utan overlevingsdrakter, somme hengande på utsida av flåten. Når hendene ikkje orka meir, skulle dei bita seg fast med tennene, sa skipsdoktor Zayats.
Då mannskapet hadde forlate ubåten og siste mann stengt luka, var kaptein Vanin att, saman med dei som aldri kom seg ut.
Komsomolets K-278 sokk no med 6 overlevande ombord, og kapteinen freista å leia dei til redningskapselen som ubåten var utstyrt med. Dit kom fem av dei seg. Men kapselen ville ikkje sleppa tak i den raskt søkkande ubåten – ikkje før ein ny eksplosjon skaka skroget på meir enn 400 meters djup. Då løyste redningskapselen seg og skaut mot overflata. Han opna seg, men blei fylt av bølgjene. Berre éin av dei fem kom seg ut: offiseren Slyusarenko.
Då det næraste sovjetiske skipet kom til, sju timar etter at brannen braut ut, fann dei 28 overlevande av ein mannskap på 69. Sidan døydde tre av dei skadde.
Komsomolets K-278 ligg framleis på botnen, 1700 meter under overflata, med reaktor og to torpedoatomstridshovud, under eit veksande, vernande lag gjørme og gløymsle.
Jox
Fleire artiklar
Jens Stoltenberg gjekk av som generalsekretær i Nato 1. oktober. No skal han leie styringsgruppa for Bilderberg-møta.
Foto: Thomas Fure / NTB
Mingleklubben for makt og pengar
Jens Stoltenberg blir partyfiksar for Bilderberg-møta, ein institusjon meir i utakt med samtida enn nokon gong.
Ei lauvtynn silisiumskive foredla til mikrobrikker på laboratoriet til Sintef i Forskingsparken i Oslo.
Foto: Sindre Deschington
Mikrobrikkene som formar framtida
Finst det ein snarveg til å forstå stormaktsspelet og teknologien bak dei viktige databrikkene? Ja, ein kan ta turen til Sintefs laboratorium på Blindern i Oslo.
På 70-talet meinte nokon at Billy Swan song som ein mellomting av Ringo Starr og Elvis. Det held vel til husbruk på eldre dagar.
Foto: Ctsy Monument Records, 1976
Arkivet: Hjelpa er nær
I november for femti år sidan blei genistreken «I Can Help» skriven og framført av ringreven Billy Swan.