Her i bokstova har me ein gyllen regel om at uansett kva lesarane kjem med av spørsmål, skal ingen bli til spott og spe i spalta. Slett ikkje til spe. Difor vil me i dag svare seriøst på ei underfundig undring me har motteke fleire gonger frå same anonyme innsendar. Av uransakelege årsaker har ikkje spørsmålet fått plass før no.

NN vil vete kvifor det blir ropt «Maidag! Maidag! Maidag!» som naudsignal frå skip og luftfartøy, også når kalenderen seier at det er september. Eller august.

Fyrst lyt me gje NN honnør for engelskkunnskapane. Dinest, diverre, eller heldigvis, er forklåringa langt ifrå særleg spektakulær. Det var på flyplassen Croydon i England at radioansvarleg offiser Frederick S. Mockford tidleg på 1920-talet fekk oppgåva med å finne opp eit naudsignal som var tydelegare enn «SOS». Han hadde høyrt at franske pilotar nytta uttrykket «M’aidez!» – fonetisk ekvivalent med «Mayday!» på engelsk – når dei var i naud. På fransk er tydinga «hjelp meg!», og Mockford sørgde for at tydinga av den engelske versjonen no er den same over heile verda. Me voner på fleire innspel frå NN. Men det hastar ikkje.

Petter Spence fann fram til løysinga denne veka. Han skriv: «Nå har jeg abonnert på Dag og Tid i snart halvannet år og vært godt fornøyd med det. Og hver uke leser jeg KPB-spalten, lar meg imponere av alle de litteraturkyndige som sender rett svar uke etter uke, og får mange tips til bøker jeg ellers ikke hadde visst om. Jeg så jo etter hvert at innsenderne bruker forskjellige hjelpemidler for å finne svaret, så for en stund siden tenkte jeg hvorfor ikke prøve. Det gikk ikke så bra, men nå ville jeg prøve igjen. Ettersom boka kom ut i 1998, er forfatterens fødselsår sannsynligvis 1948, 1950 eller 1953. Men hva nå, hvordan komme videre? Det var noe poetisk over teksten, kunne det være noe fra en diktsamling e.l.? Godt mulig, men det hjelper meg heller ikke. Så da er siste utveg å spørre Mr. Google. Selv om tekstutdraget var veldig fint, hadde det ingen spesielle ord eller særtegn, med ett unntak. Han som blir omtalt, var rød, og det tok jeg med i søket. Bingo! Boken er skrevet av Anne Carson, heter Rød selvbiografi og var nydelig.»

Skeisebibliotekaren i LASK skriv: «Jeg har lest til øynene ble store og våte, av flere grunner: For en bok, hvilket språk! Så regnes jo også Anne Carson for å være en av de største samtidspoetene i vår tid, og oversatt – nei, gjendiktet – av vår egen ypperstepoetinde Tone Hødnebø, ja, da blir det poesi om det aldri så mye lanseres som prosa, skjønt undertittelen på Rød selvbiografi er jo en versroman, så da har man vel sitt på det tørre åkkesom. Der folk ikke har det travelt, spesielt ikke om man sammenligner med travle Buenos Aires, er i Perus hovedstad Lima.»

Gunder Runde skriv: «Anne Carson er ein sprenglærd forfattar (frå Canada, som m.a. Alice Munro og Margaret Atwood) – ho er professor i klassiske språk (latin/gresk) og har omsett mykje frå desse språka. Rød selvbiografi tar utgangspunkt i den greske lyrikaren Stesikhoros sitt poetiske verk Geryoneis, og er lagt til vår tid, med den unge Geryon som hovudperson. Eg les bokmeldinga til NRKs litteraturmedarbeidar, og det er sjeldan ein les så panegyrisk omtale av ei diktsamling! Det er Tone Hødnebø som har omsett/gjendikta soga om Geryon, ho har også tidlegare omsett ei bok av Anne Carson (Glass, ironi og Gud), og ho har skrive eit godt etterord til Rød selvbiografi. Ei fascinerande bok!»

På oppgåve 1575 vart det ikkje bruk for raudblyanten på svara me fekk frå: John Olav Johnsen, Eli Winjum, Skeisebibliotekaren i LASK, Ragnhild Eggen, Ingebjørg Sogge, Else Gjesdahl Sørensen, Jan Alfred Sørensen, Signar Myrvang, Laurits Killingbergtrø, Gunder Runde, Inger Anne Hammervoll, Torhild Bru, Eli Hegna, Bjørn O. Bjørnsen, Jorunn Øxnevad Lie, Reidar Birkeland, Robert Øfsti, Audun Gjengedal, Lise Haaland, Per Trygve Karstensen, Petter Spence, Jorunn Røyset, Inger Margrethe Berge, Inge Strand, Kjell Helge Moe, Gunnlaug og Tor Inge på Gullhaugen, Fritjof Lampe, Gunnar Bæra, Camilla Høvik, Ole Husby, Olav Holten, Vigdis Hegna Myrvang, Eirik Holten, Bjørn Myrvang, Folke Kjelleberg, Sigrun Gjengedal Ruud, Turid Tirevold, Torleik Stegane og Ole G. Evensen. Bokvinnaren denne veka heiter Audun Gjengedal. Gratulerer!

Klok på bok 1577

To mennesker som gjør noe som for dem er naturlig og nødvendig. Det vil si, den ene av dem gjør noe som virker naturlig og nødvendig, og den andre er overbevist om at det viktigste er at den andre kan bli fri, kan fortsette videre. De vet at andre sikkert vil mene noe annet. Men det betyr ikke noe for dem.

Sitatet er frå side 38 i boklækjarutgåva (1988). På originalspråket kom boka ut i 1986. Me skal fram til ei novellesamling og til ein nobel forfattar. I tittelnovella får me høyre om ei kvinne som har sett fyr på setlar, og før eg godkjenner svaret, vil eg vete kor mykje pengar det er som såleis går opp i røyk. Send pengesum, namn på forfattar og tittel på verk til klok@dagogtid.no. Notabene: Svarfristen er berre til og med torsdag 11. mai denne gongen.

Medikus Libri