Det gjekk ei bølge av sorg gjennom Nawal El Saadawis univers av vener, lesarar, feministar og aktivistar da meldinga kom 26. mars om at ho var gått bort. Det var utenkeleg at ho ikkje lenger skulle vere der.

Gjennom eit langt liv har legen og forfattaren kjempa for kvinners og barns rettar, mot politisk og religiøs undertrykking. Ho vart fengsla, drapstrua, sensurert og tvinga i eksil. Men ingen kunne hindre henne i å bruke penn og papir. No er det slutt, pennen er lagd ned. Nawal El Saadawi gjekk bort i sitt 90. år. Ho etterlèt seg meir enn 50 bøker, omsett til ei rekkje språk.

I generasjonar har ho vore den sterkaste kvinnerøysta i den arabiske verda. Ho var den første i Egypt til å bruke røynsla si som lege til å skrive om kjønnslemlesting, barneekteskap, tvangsekteskap, kravet om jomfrudom, deflorering på bryllaupsnatta, valdtekter og æresdrap. Som lege såg ho konsekvensane av dette. I 1972 gav ho ut ei bok om kvinner og sex. Nawal El Saadawi var på den tida tilsett i helsedepartementet som direktør for helseutdanning og måtte på grunn av boka gå frå stillinga. Boka var forboden i Egypt i 20 år.

I 1981 vart ho fengsla etter å ha kritisert president Anwar Sadat. Ho vart sett fri da Sadat vart drepen i eit attentat tre månader seinare. Tidlegare hadde ho besøkt det same kvinnefengslet som psykiater og forskar. Da hadde ho møtt Firdaws, ei kvinne som var prostituert, og som var dømd til døden for drap på halliken sin. Møtet med kvinna gjorde eit usletteleg inntrykk på El Saadawi, og ho skreiv romanen Firdaws – kvinne på nullpunktet (1984), som vart gjennombrotet hennar som romanforfattar, og ei av få av El Saadawis bøker som er omsette til norsk.

I dokumentarboka, som på dansk fekk tittelen Evas skjulte ansigt (1981), skildrar ho også si eiga omskjering som seksåring og sjokket over å oppdage at mora var med på overgrepet. Då eg første gong intervjua Nawal El Saadawi i Kairo, forklarte ho det slik:

– Omskjering var vanleg praksis uavhengig av utdanning, klasse og status. Mor mi kom frå øvre middelklasse, far min frå landsbygda, men begge var utdanna. Det var likevel inga hjelp for å hindre at dette skjedde. Alle egyptiske jenter, muslimar, jødar og kristne gjennomgjekk dette.

Som barn stilte ho også spørsmål ved kvifor broren hennar skulle ha andre privilegium enn ho hadde som jente. Og fekk til svar at Gud hadde sagt det, og at det stod i Koranen. Men bestemora sa: «Gud er rettferd, Gud er ikkje ei bok.»

– Bestemor mi vart den første læraren min i religion og filosofi. Ho var analfabet, men revolusjonær og den som betydde mest for meg i oppveksten, fortalde forfattaren.

Nawal El Saadawi har hatt fleire opphald i eksil i USA. Første gongen, 1992–1997, var etter at namnet hennar vart funne på dødslista til islamistiske terroristar. Seinare skulda islamistar henne for å vere fråfallen og prøvde å få henne tvangsskild frå mannen. Paret stod saman og vann rettssaka. Men da islamistar kom over dramaet ho skreiv med Gud, Jesus, Mohammed og Moses i hovudrollene (God Resigns at the Summit Meeting), vart ho trua på nytt. Livet hennar var i fare, og ho måtte reise på nytt. Islamistar ville ta frå henne det egyptiske statsborgarskapet, men ho vann rettssaka. Dette siste eksilopphaldet, som var over i 2009, førte til skilsmisse frå ektemannen gjennom meir enn 45 år, Sherif Hetata. Det var det tredje ekteskapet hennar.

Kampen hennar starta lokalt, men vart nasjonal og til sist global. Under den arabiske våren vart ho i Egypt kalla «revolusjonens mor». Ho har kjempa mot patriarkatet i politikk og religion, mot imperialisme, fattigdom, krig og terror. Da ho fekk Menneskerettsprisen ved Universitetet i Oslo i 2011, nytta ho høvet til å ta eit oppgjer med Noregs bombing i Libya. Ho gjentok det ho sa etter 11. september-åtaket:

– Krig er hovudårsaka til terrorisme, og det er i seg sjølv terrorisme.

Eg hadde eit nært og godt samarbeid med Nawal El Saadawi gjennom mange år etter at eg frå 2000 var koordinator i Noreg for organisasjonen ho etablerte, Arab Women Solidarity Association. Intellektet, overblikket, motet, optimismen og styrken ho hadde, var eineståande og imponerande. Vi var ofte på konferansar og festivalar saman. Overalt kom arabiske og muslimske tenåringsjenter og kvinner til henne og fortalde kva bøkene hennar hadde hatt å seie i livet deira. Det gjorde henne like glad kvar einaste gong, det betydde alt. At bøkene hennar hadde verdi for enkeltmenneske, var langt viktigare enn prisar og utmerkingar.

Ho levde, og fekk energi, gjennom å skrive. For henne var det å skrive like viktig som å puste. Med bøkene sine etterlèt Nawal El Saadawi seg eit monument fylt av håp for framtida. Og som ho sjølv alltid sa: «Håp er makt.»

Marianne Sunde