Diktet: Fremmede haver
Foto: Oda Berby / Aschehoug
Denne sommaren har stått i dritungens teikn, ifølgje populærkulturen. Det surt eplegrøne coveret på albumet brat av Charli XCX har fargelagt internett og dansegolv i så stor grad at sjølv vi som er fans, begynner å bli flaue. Tekstene på albumet er drøftande og skarpe, dei eksponerer artistens store og smålege bekymringar, og kanskje er det derifrå tittelen «dritunge» kjem.
Når eg plukkar av smussomslaget på Mira Hussains debutbok, Hjertet er ei rabiat bikkje, som kom i mars i år, finn eg same brat-grøne fargen. Og stemma i desse dikta har absolutt noko trassig ved seg, noko kvardagsleg og kvardagsspråkleg. Men like sterkt til stades er store tema om tilhøyrsle, familie og identitet – og eit meir dramatisk og høgpoetisk språk. Det skapar eit fascinerande spenn i fleire av dikta.
Forholdet til mora og til Gud er sentralt i boka, slik vi ser i diktet «Fremmede haver». Tankar rundt synd og dommedag blir drøfta ofte. I dette diktet svarar rett nok «jeg» nokså nonchalant på mora sin trugsel om «dommens dag»; ho et fleire eple. Eller «jeg tar dem til munnen» – ei litt gamaldags formulering som framhevar rørsla og provokasjonen.
Denne måten å flette det høgtidelege språket inn i det ungdommelege livet på gjer meg begeistra. «jeg velter ved hennes føtter og hennes slør/ slik skyene velter»! Stemma har noko dramatisk over seg. Men poeten utbroderer ikkje for mykje, er også korthogd og konkret: mora i dørsprekken, både knipen og kravstor. Den språklege vekslinga til Hussain speglar det emosjonelle spennet i dikta på stødig vis.
Anna Kleiva
Fremmede haver
mor er et skall av en kvinne
som venter på at hennes trær skal bære verdige frukter
jeg ble et fikentre det begynte å falle epler fra
jeg tror Gud frykter sin skapelse
slik min mor frykter meg
det er dommens dag, sier mor
jeg plukker epler i fremmede haver
jeg tar dem til munnen
jeg velter ved hennes føtter og hennes slør
slik skyene velter hengivent over himmelen
hun skyter meg blikk ut av sprekken på en dør
hennes fravær spiser meg levende
hun forblir sulten
Mira Hussain
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Denne sommaren har stått i dritungens teikn, ifølgje populærkulturen. Det surt eplegrøne coveret på albumet brat av Charli XCX har fargelagt internett og dansegolv i så stor grad at sjølv vi som er fans, begynner å bli flaue. Tekstene på albumet er drøftande og skarpe, dei eksponerer artistens store og smålege bekymringar, og kanskje er det derifrå tittelen «dritunge» kjem.
Når eg plukkar av smussomslaget på Mira Hussains debutbok, Hjertet er ei rabiat bikkje, som kom i mars i år, finn eg same brat-grøne fargen. Og stemma i desse dikta har absolutt noko trassig ved seg, noko kvardagsleg og kvardagsspråkleg. Men like sterkt til stades er store tema om tilhøyrsle, familie og identitet – og eit meir dramatisk og høgpoetisk språk. Det skapar eit fascinerande spenn i fleire av dikta.
Forholdet til mora og til Gud er sentralt i boka, slik vi ser i diktet «Fremmede haver». Tankar rundt synd og dommedag blir drøfta ofte. I dette diktet svarar rett nok «jeg» nokså nonchalant på mora sin trugsel om «dommens dag»; ho et fleire eple. Eller «jeg tar dem til munnen» – ei litt gamaldags formulering som framhevar rørsla og provokasjonen.
Denne måten å flette det høgtidelege språket inn i det ungdommelege livet på gjer meg begeistra. «jeg velter ved hennes føtter og hennes slør/ slik skyene velter»! Stemma har noko dramatisk over seg. Men poeten utbroderer ikkje for mykje, er også korthogd og konkret: mora i dørsprekken, både knipen og kravstor. Den språklege vekslinga til Hussain speglar det emosjonelle spennet i dikta på stødig vis.
Anna Kleiva
Fremmede haver
mor er et skall av en kvinne
som venter på at hennes trær skal bære verdige frukter
jeg ble et fikentre det begynte å falle epler fra
jeg tror Gud frykter sin skapelse
slik min mor frykter meg
det er dommens dag, sier mor
jeg plukker epler i fremmede haver
jeg tar dem til munnen
jeg velter ved hennes føtter og hennes slør
slik skyene velter hengivent over himmelen
hun skyter meg blikk ut av sprekken på en dør
hennes fravær spiser meg levende
hun forblir sulten
Mira Hussain
Fleire artiklar
Skulpturen «Moren» av Tracey Emin utanfor Munchmuseet i Oslo.
Foto: Anne-Line Aaslund
«Moren» og søstrene hennar
Kor original er den ni meter høge skulpturen «Moren», som er plassert utanfor Munchmuseet? Før avdukinga 4. juni 2022 hadde kunstnaren Tracey Emin alt produsert og stilt ut nær identiske skulpturar på tre meter.
Kor mykje skal den enkelte forelder ha å seie over barnet? Spørsmålet er til vurdering når barnelova skal oppdaterast.
Foto: Sara Johannessen Meek / NTB
Flytterett eller vetorett?
Skal mor eller far kunne ta med seg barna og flytte langt bort etter eit samlivsbrot? Barne- og familiedepartementet vil gjere det vanskelegare for fleire, men møter motstand.
Jasmine Trinca i hovudrolla som Maria Montessori, som med ein ny pedagogikk la grunnlaget for montessoriskular over heile verda.
Foto: Another World Entertainment
Traust revolusjon
Det er null nytt i filmen om nyskapingane til Maria Montessori.
Metodeskuggespel med filter
Yanyas tredje album er innovervendt og lite oppsiktsvekkjande.
Partileiinga etter landsmøtet i Sosialistisk Venstreparti 22. februar 1976: Frå venstre nestleiar Steinar Stjernø, ny formann Berge Furre, nestleiar Berit Ås, parlamentarisk leiar Reidar T. Larsen og partisekretær Rune Fredh. Plakat: Mot kapitalmakt.
Foto: Henrik Laurvik / NTB
Personleg rapport om SV
Boka Steinar Stjernø har skrive om SV, reiser indirekte mange spørsmål utan svar.