Hausten 1962 stod verda på kanten av stupet, atomkrigen. Sovjetsamveldet hadde plassert rakettar på Cuba, rakettar som kunne nå mål i USA utan vanskar. USA kravde at rakettane skulle bort.

I nokre dramatiske dagar stod verda og skalv, før rakettane vart fjerna.

Mange år seinare møtte eg Robert McNamara, den amerikanske forsvarsministeren, i Oslo. Vi i Gyldendal gav ut boka hans om atomtrugsmålet. Ein kveld under Cubakrisa skulle han tilbake til forsvarsdepartementet etter eit møte i Det kvite huset. Det var ein vakker kveld under ein klår himmel. Han stod og venta på bilen. Ein tanke fór gjennom hovudet hans, fortalde han: Dette er kanskje min siste kveld i livet.

I sentrum av dramatikken stod den amerikanske presidenten John F. Kennedy og den sovjetiske leiaren Nikita Khrusjtsjov, på kvar si side.

Året etter vart president Kennedy skoten i Dallas, i bilen der han sat saman med kona si, Jacqueline.

Lyndon B. Johnson overtok som president og flytta inn i Det kvite huset, og Jacqueline måtte då flytte ut.

Ein av dei siste kveldane ho framleis budde der, skreiv ho eit brev til Khrusjtsjov. Simon Montefiore skriv om dette brevet i boka Historiens skrift, omsett av Eivind Lilleskjæret. «En av de siste kveldene jeg kommer til å tilbringe i Det hvite hus,» skreiv ho, «i et av de siste brevene jeg kommer til å skrive på dette papiret i Det hvite hus, ønsker jeg å skrive en beskjed til Dem.

Jeg sender den bare fordi jeg vet hvor opptatt min mann var av fred, og hvor sentralt forholdet mellom Dem og ham var for ham i så måte. Han pleide å sitere Dem i noen av talene sine – ’i neste krig kommer de overlevende til å misunne de døde’.

De og han var motstandere, men dere var allierte i overbevisningen om at verden ikke skulle bli sprengt i luften. Dere respekterte hverandre og kunne ha med hverandre å gjøre. Jeg vet at president Johnson vil gjøre alt han kan for å etablere det samme forholdet til Dem.

Faren som plaget min mann, var at krigen kunne bli startet ikke så mye av store menn som av små.

Der store menn kjenner behovet for selvbeherskelse og tilbakeholdenhet, styres små menn iblant mer av frykt og stolthet. Om bare de store menn også i framtiden kan få de små menn til å sette seg ned og snakke sammen før de begynner å slåss!

Jeg vet at president Johnson vil videreføre politikken som min mann trodde så sterkt på – en politikk preget av beherskelse og tilbakeholdenhet – og han kommer til å trenge Deres hjelp.

Jeg sender dette brevet fordi jeg vet så godt hvilken betydning forholdet mellom Dem og min mann hadde, også på grunn av vennligheten som De og fru Khrusjtsjov i Wien har vist.

Jeg leste at hun hadde tårer i øynene da hun forlot den amerikanske ambassaden i Moskva etter å ha skrevet seg inn i kondolanseprotokollen. Vær så snill å takke henne for det.

Vennlig hilsen Jacqueline Kennedy.»

Det er ei nyslått enke som skriv til hovudfienden til den døde ektemannen. Ho sat nær då verda var som farlegast, og heidrar dei to som hadde mot til å kompromisse og unngå katastrofen.

Året etter, i 1964, var også Khrusjtsjov borte, avsett av sine eigne.

Samtidig sprengde Kina si første vasstoffbombe.

Verda var blitt farlegare, små menn hadde fått farlegare våpen mellom hendene.

Og begge heltane til enka som var på veg ut av Det kvite huset, var borte.

Andreas Skartveit