«Milde folk og blide vinn meir enn dei stride», seier ordtaket. Er det rett, eller er det berre noko milde folk trøystar seg med når dei har råka ut for ein lei stridbukk og er nær ved å stridgråta? Stundom er det lurt å stå stridt på sitt og vera djerv i møte med stridsspørsmål og stridnakkar. Men alt med måte: «For linn er eit lyte; for strid er verre.»

Mange vert merkte av livsens strid, og nokre strider frå seg (døyr) altfor tidleg. Arveorda strida (el. stri) og strid har det ikkje so stridt, men dei og lånorda kriga og krig møtest jamleg i venleg kappestrid. Når det gjeld opphavet til strida og andre strid-ord, finst det motstridande teoriar. Éin teori er at strida fyrst tydde ‘stega ut’ (jf. eng. stride ‘gå’), dinest ‘gå imot’, so ‘vera hard mot, plaga’ og til sist ‘slåst, kjempa’.

I alle høve var verbet opphavleg lint. I dag stridest den linne og sterke bøyinga (stridde el. streid; har stridt el. stride mfl.). Truleg har gamle sterke verb (som rida og vrida) verka inn på bøyinga.

Substantivet strid har lenge vore nytta om ‘usemje som fører med seg bruk av våpenmakt; krig; det å føra krig’ (Norsk Ordbok). Mange menn i stridsfør alder, nokre meir stridslystne enn andre, har drege ut i striden og falle i striden. Ei rad vendingar som opphavleg viste til slike stridar, vert nytta biletleg om meiningsskilnader og ordskifte. Til dømes kan deltakarane i målstriden «kasta stridshansken» og «grava ned stridsøksa».

Å strida er likevel meir enn å slåst med våpen eller ord. Det kan vera sliting med og mot naturkrefter, kjensler og anna («eg strider med gråten», «dei har mykje å strida med»). Me nyttar òg strid om slikt («eg hadde mykje strid med det»). Dessutan finst det eit hokjønnsord her som berre vert nytta om hardt strev: stri («midt i jolestria»). Når me talar om mishøve, grip me òg gjerne til strid-ord: Det strider mot vanleg folkeskikk å handla stikk i strid med avtala.

Dei som ikkje er vortne stridstrøytte enno, kan gå inn i sluttstriden med adjektivet strid. Det tyder mellom anna ‘som står rett opp eller ut, stiv’ («stridt hår»), ‘sterk’ («elva gjekk strid»), ‘ubøyeleg’ («ein strid granne») og ‘slitsam, dryg’ («ein strid tørn»). Strid gjer jamvel tenest som forsterkande førefeste: stridbelja, stridregna, stridrenna.

Kristin Fridtun

Kristin Fridtun er filolog og forfattar.

E-post: kristin.fridtun@gmail.com