Standhaftig husstand
Stand held stand som berre det. Men endå stand står støtt, kan me ikkje seia at tilværet til stand er prega av stillstand. Tvert imot: Stand reiser standsmessig gjennom målet vårt og steller i stand litt av kvart. Kor mange sivilstandar har me, til dømes? Og er adelsstanden i stand til å stå på stand?
Det sistnemnde ordet vert ofte uttala stænd, som på engelsk, medan me elles seier stann, stand og liknande. Bøyinga ymsar òg. I nokre tilfelle kan stand få formene stender og stendene i fleirtal («dei fire stendene»). Andre gonger bøyer me det som eit vanleg hankjønnsord. Me talar om lovlause tilstandar og store avstandar, ikkje lovlause tilstender og store avstender. Tyder det at stand ikkje er eitt ord, men mange?
Her finst det ulike standpunkt. Strengt teke er alt same ordet, men vårt stand er likevel ei samansett sak, laga av vyrke som har kome rekande frå ulike kantar. Mange ordbøker skil mellom stand i tydinga ‘det å stå; skipnad; livsvilkår, stilling osb.’ (påverka av tysk, normert som regelrett hankjønnsord), stand i tydinga ‘utstillings- og informasjonsplass’ (frå engelsk, hankjønnsord) og stand i tydinga ‘samfunnsgruppe, yrkesgruppe’ (frå tysk, hankjønn el. inkjekjønn, fleirtal stender – stendene el. stand – standa).
Stand er eit ord av høg stand, for det heng i hop med det sterke og standhaftige verbet stå (el. standa). Orda og vendingane med stand plar visa til det å stå, anten i bokstavleg eller biletleg meining. Nokre hundar vert ståande («får, har el. tek stand») når dei vêrar vilt. Når vatnet står høgt, kan me tala om høg vasstand. Motstand er å (freista å) stå imot, og avstand har grunntydinga ‘det å stå langt unna (noko)’. Tilstand er noko anna enn tilståing, men før i verda kunne tilstå tyda ‘te seg, vera’, og det er den tydinga som ligg til grunn for tilstand.
Nokre stader nyttar folk eigeforma stands i tydinga ‘grepa, framifrå’, jamfør «eit stands hus» og «eit stands kvinnfolk». Eit slikt kvinnfolk har nok mange friarar, men so er spørsmålet: Vil ho gifta seg under sin stand? Ektestanden er ikkje berre velstand, har mange røynt, men for nokre er det likevel betre enn å leva i ugift stand. Andre held frøkenstanden eller ungkarsstanden for å vera idealtilstanden. Den ugifte er i alle fall ikkje i ustand!
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Stand held stand som berre det. Men endå stand står støtt, kan me ikkje seia at tilværet til stand er prega av stillstand. Tvert imot: Stand reiser standsmessig gjennom målet vårt og steller i stand litt av kvart. Kor mange sivilstandar har me, til dømes? Og er adelsstanden i stand til å stå på stand?
Det sistnemnde ordet vert ofte uttala stænd, som på engelsk, medan me elles seier stann, stand og liknande. Bøyinga ymsar òg. I nokre tilfelle kan stand få formene stender og stendene i fleirtal («dei fire stendene»). Andre gonger bøyer me det som eit vanleg hankjønnsord. Me talar om lovlause tilstandar og store avstandar, ikkje lovlause tilstender og store avstender. Tyder det at stand ikkje er eitt ord, men mange?
Her finst det ulike standpunkt. Strengt teke er alt same ordet, men vårt stand er likevel ei samansett sak, laga av vyrke som har kome rekande frå ulike kantar. Mange ordbøker skil mellom stand i tydinga ‘det å stå; skipnad; livsvilkår, stilling osb.’ (påverka av tysk, normert som regelrett hankjønnsord), stand i tydinga ‘utstillings- og informasjonsplass’ (frå engelsk, hankjønnsord) og stand i tydinga ‘samfunnsgruppe, yrkesgruppe’ (frå tysk, hankjønn el. inkjekjønn, fleirtal stender – stendene el. stand – standa).
Stand er eit ord av høg stand, for det heng i hop med det sterke og standhaftige verbet stå (el. standa). Orda og vendingane med stand plar visa til det å stå, anten i bokstavleg eller biletleg meining. Nokre hundar vert ståande («får, har el. tek stand») når dei vêrar vilt. Når vatnet står høgt, kan me tala om høg vasstand. Motstand er å (freista å) stå imot, og avstand har grunntydinga ‘det å stå langt unna (noko)’. Tilstand er noko anna enn tilståing, men før i verda kunne tilstå tyda ‘te seg, vera’, og det er den tydinga som ligg til grunn for tilstand.
Nokre stader nyttar folk eigeforma stands i tydinga ‘grepa, framifrå’, jamfør «eit stands hus» og «eit stands kvinnfolk». Eit slikt kvinnfolk har nok mange friarar, men so er spørsmålet: Vil ho gifta seg under sin stand? Ektestanden er ikkje berre velstand, har mange røynt, men for nokre er det likevel betre enn å leva i ugift stand. Andre held frøkenstanden eller ungkarsstanden for å vera idealtilstanden. Den ugifte er i alle fall ikkje i ustand!
Kristin Fridtun
Kristin Fridtun er filolog og forfattar.
E-post: kristin.fridtun@gmail.com
Fleire artiklar
Finansminister Trygve Slagsvold Vedum (Sp) på pressekonferanse etter framlegginga av statsbudsjettet måndag. For dei som er opptekne av klima, var ikkje budsjettet godt nytt.
Foto: Fredrik Varfjell / NTB
Kapitulasjon i klimapolitikken
Regjeringa veit ikkje om statsbudsjettet bidreg til å redusere eller å auke klimagassutsleppa. Derimot er det klart at det nasjonale klimamålet for 2030 ikkje blir nådd.
Etter nokre år er det ikkje like heitt mellom Maria (Helga Guren) og Sigmund (Oddgeir Thune).
Foto: Filmweb.no
«Regissør og manusforfattar Lilja Ingolfsdottir står for den mest klaustrofobiske filmen på lange tider – og ein av dei beste.»
Foto: Agnete Brun
Med den monumentale boka Sjøfareren Erika Fatland gitt oss eit uvant, og skremmande, perspektiv på europeisk kolonialisme.
Moss–Horten-ferja er den mest trafikkerte i landet. Skjer det noko uføresett, som då dei tilsette blei tatt ut i LO-streik i fjor, veks køane på begge sider av fjorden.
Foto: Terje Bendiksby / AP / NTB
Ferja, ein livsnerve for mange, er eigd av folk vi ikkje aner kven er, utanfor vår kontroll.
Kongsbonden Johan Jógvanson bur i den Instagram-venlege bygda Saksun. Men sjølv om han skjeller ut turistar, er det ikkje dei han er forbanna på. Det er politikarane inne i Tórshavn.
Alle foto: Hallgeir Opedal