Samfunn

Stolen barndom

Usbekiske sjakkpionerar og Lenin på 1930-talet. Foto: Max Penson
Publisert

Eg-personen vaks opp i sovjetiske Usbekistan: «Då eg var sju–åtte år, vart eg send til ein pionerleir for sommaren, til fjella utanfor Tasjkent. Bibliotekaren var ei ung, vakker kvinne med glødande auge. Ho lokka meg inn i ei sjakkgruppe. Kameraten min Valerij var eitt år eldre og umogleg for meg å slå. Men bibliotekaren slo båe to utan problem.

Sjakkpionerane var privilegerte, vi hadde symjebassenget for oss sjølve i pausen. Sjakken blei difor meir og meir populær, alle borna ville vera med. Bibliotekaren måtte prioritera dei beste og varsla oss om ei silingsprøve med sjakkoppgåver.

Eg foreslo for Valerij, natta før eksamen, at vi skulle stela oppgåvene og løysa dei på førehand. Han vart med sjølv om han lett hadde klart prøva utan juks. Vi smaug oss inn på biblioteket, fann oppgåvene i ein skuff, gjekk attende til rommet og løyste alle saman før eg returnerte bunken.

Morgonen etter var alle samla i biblioteket, men saman med bibliotekaren stod sjefen for pionerleiren. Ho var 1,90 høg og tidlegare meister i kulestøyt. «Ein eller annan har teke oppgåvene i natt», sa ho til vår skrekk. No mangla det eitt ark. Ho skulle finna tjuvradden og kravde at den skuldige melde seg. Om ikkje ville ho kasta ut alle saman frå sjakkgruppa.

Ho byrja spørja ut den eine etter den andre. Så kom turen til Valerij. Bibliotekaren braut inn og sa at den guten ikkje trong juksa for å løysa dei enkle oppgåvene. Eg visste at eg kunne verta best i sjakkgruppa utan Valerij, og at eg ikkje ville vera utan bassenget. Eg reiste meg og sa med klar røyst: «Ja, det er han!»

Ingen trudde meg, stemninga var kaotisk. Men eg sa vidare: «Sjå på nattbordet hans!» Bibliotekaren og direktøren sprang opp til rommet og fann det siste arket.

Digital tilgang – heilt utan binding

Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.


Eller kjøp eit anna abonnement