DIKT

Anna Kristina
Knudsen:

7078 Saupstad

Flamme forlag

Debutanten sparer ikkje på sjokkeffektane i denne oppvekstskildringa, eller valdsodysseen, i diktform.

Det verkar som personen i dikta har falle mellom alle stolar og høghus i bydelen Saupstad i Trondheim. Ikkje er ho skikkeleg svart og ikkje skikkeleg kvit. Ho kjenner seg feilkjønna og vil helst bli gut. Og heime herskar kaos. Faren vert karakterisert slik: «du kjenner deg tom/ jeg kjenner deg bare full». Fyll og knyteneveslag førekjem her i så å seie alle nære og fjerne relasjonar: «Hest er best og fotball er gøy har jeg klistra med små rosa bokstaver på/ døra du har stengt meg inne bak.»

Distanse

Staden er altså Saupstad i Trondheim, med nokre tilbakeblikk på opphald på ei hytte i Valdres og eit studieopphald i Malaysia. Plassane og omgivnadene kan nok skifte og vere meir idylliske og eksotiske enn andre, men valden er konstant nærverande. I slutten av diktboka er redslane i ferd med å forplante seg til neste generasjon. Fredfylte augeblikk og lokkande framtidsutsikter kan her teljast på éin finger.

Kroppen er vorten ein framand stad som knapt registrerer smertene. Slik er også tekstkroppen fråkopla det kjenslemessige sanseapparatet. Kanskje verkar dikta som ei øydsling i konsekvensfri knivstikking og vald, som ei overflate der overgrepa ureflektert avløyser kvarandre og kan hende er i ferd med å tippe over i det teikneserieliknande. Likevel er den distanserte skildringa ironisk og laussleppt, fordi utryggleiken og illgjerningane er vortne så forventa daglegdagse at dei ikkje vedkjem offeret.

Hakk og brot

Typografisk er dei temmeleg prosanære tekstane i debutboka 7078 Saupstad sette opp som dikt. Setningsperiodane er ikkje skilde med punktum, og fraseringa står fram som oppjaga, tidvis også som pumpande og intendert hakkete. Og det er her, i desse hakka og brota, at smertene og kjenslene tyt fram.

Sjølv om lesaren kan trekkje opp kronologiske liner og handlingar mellom tekstane, gjer dikta punktnedslag i oppveksten og faldar ut augeblikk og borar i enkeltståande episodar. Skrivemåten er gjennomført, og valden alltid nærverande. Om det er noko som kjennest trygt her, så er det kanskje stilen.

Sindre Ekrheim

Sindre Ekrheim er lyrikar og fast bokmeldar i Dag og Tid.