Dikt

Truls Horvei:

Noen gram stillhet

Kapabel Forlag

Noen gram stillhet er delt i fire delar. Første delen omhandlar diktarens oppleving og tolking av ulike sider av pandemien. Andre avdeling inneheld meta- og haikudikt, medan alle dikta i del tre byrjar med «En dag». Fjerde og siste bolken er sett saman av ulike dikt. Trass i ulike dikt er samlinga motivmessig knytt saman ved at det første og nest siste diktet i boka handlar om farens bortgang.

Musikalsk biletspråk

«Noe program som forfatter har jeg ikke, bortsett fra at jeg ønsker å løfte på hverdagene, spre noen metaforer og bilder og drysse mild melankoli til leserne», har Horvei uttalt. I Noen gram stillhet gjer han nettopp det. Både den knappe forma til haikudikta, det musikalske bildespråket og melankolien finn vi att i mange dikt i denne samlinga.

Men vi finn òg lengre prosalyriske tekstar. Som hjå surrealistiske forfattarar nærmar lyrikk og prosa seg kvarandre i mange av tekstane til Horvei. Andre dikt kan ha eit episk preg, men er likevel prosalyriske på grunn av bruken av lyriske verkemiddel. Originaliteten i bildespråket, dei treffande observasjonane og tolkinga av tilværet gjer Noen gram stillhet til Horvei si beste diktsamling så langt.

Mange dikt har sentral-
lyriske motiv. Diktsamlinga opnar med eit dikt om gravferda til faren, om sorga og saknet etter han. «Denne aprildagen går vi inn i/ der sorgen ligger under og over/ hverdagene, verden er nesten/ nedstengt …» «…men det går over, det går/ over en dag i den skjøre/ framtiden.

Alt er endra. «Stillhet» vert ei negativt ord. Skrivinga vert terapi: «jeg driver og ordlegger tilværelsen min/ mens du går toppturer/ for å komme i balanse med deg selv.» Kontrasten mellom mørke og lys er gjennomgåande i desse dikta. Horvei er ingen melankolikar. Lyset, håpet vinn til slutt: «Hvem vil være i mørket når det finst en lysbryter?»

Modernistisk form

I nokre dikt reflekterer han over Guds eksistens, i atter andre kan han vera politisk. Her er òg metadikt og dikt med allusjonar til andre diktarar, som Henrik Ibsen, Sigbjørn Obstfelder og Jan Erik Vold. Mest handlar dikta om korleis diktar-eget oppfattar og tolkar den verda han lever i.

Siste diktet i samlinga heiter «Blues for 2020/2021». Blues er melankoliens musikk. Slik sett passar dette diktet tematisk godt inn i samlinga. Sluttlina går slik: «jeg er lei selv om solen fremdeles skinner og gyldne døgn fins.» Trass i all uvisse kring pandemien, er det optimisme i dikta.

I Noen gram stillhet har Horvei lukkast med å allmenngjera eigne erfaringar og observasjonar ved pandemien og tilværet i eit rikt poetisk språk. Det lyriske språket, dei treffsikre metaforane og det kreative bildespråket elles gjer at boka bør fengja mange lyrikkinteresserte.

Arne Sunde

Arne Sunde er norsklektor.