Roman

Jonas Sundquist:

Andres selskap

Cappelen Damm

Jonas Sundquists andre roman, Andres selskap, startar slik: «Himmelen var rosa, og sjøen gul, den kvelden Aleksander slo til han ministersønnen så nesa brakk.» Ja takk, då vil eg gjerne lese vidare. Det viste seg at leseiveren min heldt seg gjennom heile romanen. 

Ikkje at ikkje nokon før har skrive om ein gjeng som drar på hyttetur og opplever flokar og rabalder. Sundquists forteljing gir seg ikkje ut for å vere spesielt original, men det er levande litteratur. Det er tyngd og snert i både språk og personskildringar, i replikkføring og situasjonsattgiving.

«Noe var galt» 

Nokre unge menn og kvinner, som i studietida har utgjort samanslutninga «Selskapet», møtest på Aleksanders storslegne sommarhus på Nøtterøy. Straumen er gått, og det er duka for improvisasjon.

Gjengen kjem etter alle solemerke frå Oslo vest, og blir eksempelvis presenterte slik: «Aleksander var politiker og led av en rekke mystiske helseplager; Herman Falsen var hypokonder og kunne det periodiske system på rams; Ludvig von Richthofen spilte badminton og ble regelmessig tatt ut av skolen for å seile med familien […].» Influensaren Hedda står oppi ei plagiatsak, det er noko rart med Aleksander, og hovudpersonen Balder ber på løyndomar som dei færraste får ta del i.

Det viser seg at sjølve huset skjuler ein gedigen løyndom, i tillegg til at det knirkar og er omsverma av svarte kråker, og Balder gjentar: «Noe var galt.» Ingenting er meir urovekkande enn: «Jeg kunne ikkje sette fingeren på det, men.» Kombinasjonen av eit overklasseselskap og grøssande sommarhusomgivnader sender i norsk samanheng tankane til Bernhard Borges (André Bjerke) psykologiske thrillerar, med De dødes tjern som den mest kjente. Men hos Jonas Sundquist ligg vekta meir på skildringa av samspelet mellom dei ulike personane. Det er uhygge nok der.

Presist mellom linjene

Gjengen inviterer til fest, eigedommen fløymer over av folk med ulik grad av manerar og ansvarskjensle, og kontrollen er i grunnen tapt idet invitasjonane går ut. Historia om denne varme og tørre skogbrannsommaren 2018 blir gjenfortalt til eit «du» fem år seinare; romanen vekslar dermed mellom forteljarperspektiv, noko som skaper dynamikk.

 Eg blir gripen av dei kløktige skildringane som gir liv til alle desse fasadenevrotikarane, men først og fremst blir eg slått av Sundquists kontroll over eigne språklege reiskapar. Hedda blir omtalt slik: «I stedet levde hun et gåtefullt og travelt liv; alltid på vei til en uklar avtale, alltid midtveis i et uspesifisert prosjekt.» I sin ulne ham er setninga presis. Eller når ein festdeltakar blir presentert slik: «en gubbete tjuetreåring som sa han jobbet i NRK (med lengselsfullt trykk på K-en)». Gitt konteksten humrar eg til og med over denne setninga, tilsynelatande liketil (men personane ravar rundt i alkoholrus): «Til vår forbauselse var krokket en fabelaktig idé.»

Andres selskap er skriven med overskot, men òg med kjensle for alvoret som ligg djupt i kvart menneske, kanskje særs djupt. Når vi får små glimt av det irrasjonelle eller ugjennomtenkte som oppstår i karakterane, er det som å bli nappa i av djupvassfiskar.

Ingvild Bræin

Ingvild Bræin er forfattar, nordist og fast bokmeldar i Dag og Tid.