Michael Köhlmeier viser oss det vi ikkje vil sjå.
Michael Köhlmeier har komme med to romanar som er omsette til norsk.
Foto: Wikipedia
Roman
Michael Köhlmeier:
Piken med fingerbølet
Bokvennen
Det finst dei som veit prisen på alt, men ikkje verdien av noko. Når sånne folk slepp til i politikken, er det kalkulatoren og den moralske peikefingeren som styrer. Verdien av eit menneske blir målt mot kva avkasting det gir. Da seier det seg sjølv at mindreårige asylsøkarar som gøymer seg for styresmaktene, blir definerte som verdilause.
På avstand
I ein slik samanheng kan ein gjerne lese Michael Köhlmeiers brennaktuelle roman Piken med fingerbølet, der han følgjer tre ungar, ei jente på seks år og to litt eldre gutar på flukt ein eller annan stad i Europa. Dei er prisgitt nasking i butikkar, restavfall i søppelkonteinarar eller folk som forbarmar seg og tar dei i hus for ei stund, før dei igjen er på rømmen med eit diffust håp om å greie seg i møtet med eit samfunn og eit språk dei ikkje skjønner, og der dei blir møtte med ein fundamental og gjensidig mistillit.
Dei tre har ingen bakgrunn i familie eller heimstad, og forteljarblikket følgjer dei på avstand, nøkternt og registrerande utan moralisering, psykologisering eller forklarande samanhengar. I staden viser forteljaren fram ei verd strippa for alt ein tar for gitt, og der det å overleve frå dag til dag på instinkt og vilje blir det som held dei tre oppe. Samtidig ber dei med seg ein barnleg draum om eit hus dei skal finne, der dei vil leve trygt og godt, men denne draumen står i grell kontrast til det dei faktisk opplever. Det kan minne litt om Astrid Lindgrens Sunnaneng eller om H.C. Andersens Piken med svovelstikkene, og det eventyraktige er typisk for Michaels Köhlmeiers litterære vinkling.
Frå vondt til verre
Det kan umuleg gå brå med desse ungane, og det gjer det heller ikkje; det går frå vondt til verre, og krafta i denne vesle romanen er at Köhlmeier utan store bokstavar viser fram det vi snur oss bort frå og ikkje vil sjå eller ta inn over oss i møtet med dei andre. Slik sett er romanen ein brannfakkel med ein djupt humanistisk appell: «Hvis det er sant at Guds yndling står ved hans høyre side i alt han gjør, i alt han planter og velsigner, hvis det er sant, så hør skrittene, de små, de store, trippingen og trampingen! Vent, til øynene dine venner seg til mørket! Og nå? Kan du se de to? Kan du se dem begge?»
Michael Köhlmeier (f. 1949 i Hard ved Bodensjøen i Austerrike) har eit langt forfattarskap å vise til, men først dei siste åra er han oppdaga her i landet med romanen Madalyn (2012) og no med Piken med fingerbølet, begge omsette frå tysk ved Stein Dahl Mathisen.
Oddmund Hagen
Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Roman
Michael Köhlmeier:
Piken med fingerbølet
Bokvennen
Det finst dei som veit prisen på alt, men ikkje verdien av noko. Når sånne folk slepp til i politikken, er det kalkulatoren og den moralske peikefingeren som styrer. Verdien av eit menneske blir målt mot kva avkasting det gir. Da seier det seg sjølv at mindreårige asylsøkarar som gøymer seg for styresmaktene, blir definerte som verdilause.
På avstand
I ein slik samanheng kan ein gjerne lese Michael Köhlmeiers brennaktuelle roman Piken med fingerbølet, der han følgjer tre ungar, ei jente på seks år og to litt eldre gutar på flukt ein eller annan stad i Europa. Dei er prisgitt nasking i butikkar, restavfall i søppelkonteinarar eller folk som forbarmar seg og tar dei i hus for ei stund, før dei igjen er på rømmen med eit diffust håp om å greie seg i møtet med eit samfunn og eit språk dei ikkje skjønner, og der dei blir møtte med ein fundamental og gjensidig mistillit.
Dei tre har ingen bakgrunn i familie eller heimstad, og forteljarblikket følgjer dei på avstand, nøkternt og registrerande utan moralisering, psykologisering eller forklarande samanhengar. I staden viser forteljaren fram ei verd strippa for alt ein tar for gitt, og der det å overleve frå dag til dag på instinkt og vilje blir det som held dei tre oppe. Samtidig ber dei med seg ein barnleg draum om eit hus dei skal finne, der dei vil leve trygt og godt, men denne draumen står i grell kontrast til det dei faktisk opplever. Det kan minne litt om Astrid Lindgrens Sunnaneng eller om H.C. Andersens Piken med svovelstikkene, og det eventyraktige er typisk for Michaels Köhlmeiers litterære vinkling.
Frå vondt til verre
Det kan umuleg gå brå med desse ungane, og det gjer det heller ikkje; det går frå vondt til verre, og krafta i denne vesle romanen er at Köhlmeier utan store bokstavar viser fram det vi snur oss bort frå og ikkje vil sjå eller ta inn over oss i møtet med dei andre. Slik sett er romanen ein brannfakkel med ein djupt humanistisk appell: «Hvis det er sant at Guds yndling står ved hans høyre side i alt han gjør, i alt han planter og velsigner, hvis det er sant, så hør skrittene, de små, de store, trippingen og trampingen! Vent, til øynene dine venner seg til mørket! Og nå? Kan du se de to? Kan du se dem begge?»
Michael Köhlmeier (f. 1949 i Hard ved Bodensjøen i Austerrike) har eit langt forfattarskap å vise til, men først dei siste åra er han oppdaga her i landet med romanen Madalyn (2012) og no med Piken med fingerbølet, begge omsette frå tysk ved Stein Dahl Mathisen.
Oddmund Hagen
Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Krafta i denne vesle romanen er at Köhlmeier utan store bokstavar viser fram det vi snur oss bort frå og ikkje vil sjå eller ta inn over oss i møtet med dei andre.
Fleire artiklar
SKULE. Kring 1450 måla Isefjordmeisteren Jesu første skuledag i kalktaket i Tuse kyrkje på Jylland. Det ville vore historisk rettare med skriftrullar av papyrus enn bøker av pergament, som prega samtida til kunstnaren.
Foto: Kalkmalerier.dk
Skriveskule ved Nilen
Skrifthistorier: Ottar Grepstad skriv om makta i skrift gjennom tusenår.
Den tyske fotografen og filmskaparen Leni Riefenstahl saman med blant andre Adolf Hitler.
Foto: NTB
Portrett av ei kvinne i flammar
Kvart år får eit knippe filmkritikarar presentera ein utvald film på Tromsø Internasjonale Filmfestival. Eg valde ein dokumentar som etter nok eit gjensyn gjer meg usikker og fascinert.
Bollar til alle – alltid: Her er det sjølvaste Slottet som deler ut 3400 bollar i høve eit kongeleg jubileum.
Foto: Lise Åserud / NTB
Kor mange syrer må til for å lage ein sjokoladebolle?
Familien Nerdrum ved garden i Stavern.
Foto: Agnete Brun / NRK
Ikkje alt er politikk
Politiseringa av Nerdrum-familien er påfallande i lys av kor upolitisk Nerdrum eigentleg er.
Eit langt utdanningsløp kan by på store utfordringar for dei som har ADHD. Eit aukande antal vaksne oppsøker helsetenesta, inkludert dyre privatklinikkar, for å få ein diagnose.
Foto: Gorm Kallestad / AP / NTB
– ADHD-diagnosen skal henge høgt
Det har vore ein kraftig auke i talet på ADHD-diagnosar og bruken av ADHD-medisin dei siste åra. Blir diagnosen utvatna når kjendisar snakkar han opp?