Essay

Yoko Tawada:

Uten aksent

Omsett av Arild Vange
Solum Bokvennen

Japansk-tyske Yoko Tawada (f. 1961) blei presentert på norsk første gongen tilbake i 2007 i ei omsetjing ved Geir Pollen. Seinare har Arild Vange levert ei omsetjing i 2010, og i 2020 kom romanen Sendebudet, omsett av Tara Ishizuka Hassel.

Tawada er med andre ord ikkje heilt ukjend her til lands, når Arild Vange no kler den spenstige essaysamlinga Akzentfrei (2016) i norsk språkdrakt, Uten aksent.

Fleirspråkleg nett

Yoko Tawada har budd i Tyskland sidan 1980-talet. Ho skriv på både tysk og japansk og har skapt seg eit skriverom mellom dei to språka. «Er du et annet menneske når du snakker tysk?» får ho spørsmål om, og Tawada kontrar: «Hvis man hadde fått en personlighet i tillegg når man lærer et annet språk, måtte en som snakker fem språk, hatt fem personligheter.»

I staden snakkar ho om «et flerspråklig nett» der ho kan fange historiske, kulturelle, lingvistiske og etymologiske skilnader og likskapar mellom den japanske og den vestlege tale- og tenkemåten, og dette gir både morosame og overraskande perspektiv som igjen kan koplast opp mot migrasjon, røter og rotløyse og det å slå rot på ein ny heimstad, i eit nytt heimland.

Som eksempel viser ho til syltrosene på øya Sylt i Friesland, ein rosesort med opphav i Japan kalla hamanasu. På tysk fekk rosesorten namnet kamtsjatkarose, etter halvøya Kamtsjatka nord for Japan på det eurasiske kontinentet, og når Tawada undersøker saka nærare gjennom ei etymologisk reise, viser det seg at rosesorten har vendt tilbake til Japan under eit anna namn. Ho kan konkludere med at «menneskehetens viktigste arv består av språkene med alle sine ulikheter.»

Fagleg tyngd

Tawada skriv lett og elegant og med glimt i auget, subjektivt og personleg med fagleg tyngd samtidig som ho flettar inn digresjonar og avsporingar i mange ulike retningar. Ho taper likevel aldri tråden og den grunnleggjande strukturen i tekstane.

Ho skriv om mat, språk, litteratur, datateknologi, om eventyrsamlarane Jacob og Wilhelm Grimm og om isbjørnen Knut (2006–2011) som blei avvist av mora. «Hun skulle ha mistet morsinstinktet fordi hun arbeidet i et sosialistisk sirkus.» Eller også: «Hans kjødelige mor skal straks ha merket at han hadde en defekt hjerne og derfor avvist ham.»

Vidare skriv ho høgst leseverdig om gråtens kulturhistorie med utgangspunkt i samuraikulturen, moderne animasjonsfilm og robotar som græt, lett og leikent og med ein logikk lesaren straks kjøper.

Ho avsluttar med eit essay om Roland Bartes og eit om Claude Lévi-Strauss, desse to bautasteinane som har vore med og forma oppfatninga vi har av språk og samfunn, ikkje minst Yoko Tawadas eiga oppfatning, som kjem til uttrykk i ei essaysamling som er verd meir enn dei kronene ho kostar.

Oddmund Hagen

Oddmund Hagen er forfattar og fast bokmeldar i Dag og Tid.