Lytt til artikkelen:

Sakprosa

Mari Jonassen:

Norske kvinner i krig 1939–1945

Aschehoug

Det er 7. juni 1945 og jubel i Oslo. «Alle» skal feire med kongefamilien som er heime igjen. Men Eva Jørgensen, Milorg-leiar frå Hedmark, og chiffrør Grete Murstad er sette på sidelina; dei får ikkje gå i paraden fordi dei er kvinner. Seinare kjem historieskrivinga som plasserer krigsinnsatsen til kvinnene i skuggen, eller kanskje enda verre: omskriv han til ein slags husmorinnsats.

Dette kjem fram i det første storverket om den norske kvinneinnsatsen under den andre verdskrigen, Norske kvinner i krig 1939–1945, forfatta av historikaren Mari Jonassen. Verket er eit oppkome av ny historieforteljing, men også ein systematisk gjennomgang av ulike sider ved krigssituasjonen, som fangelivet og bruk av tortur, korleis den sivile motstanden arta seg, så vel som militær trening av ein del kvinner. I stor grad er dette forteljinga som forsvann, først syttifem år etter frigjeringa er det altså vi får denne meir enn velkomne boka. Det måtte ein pågåande historikar til, med vilje til å sjå på kjeldene med ein bestemt innfallsvinkel, nemleg å dokumentere innsatsen kvinnene gjorde på alle felt under krigen. Mari Jonassen har jakta i både gamle og nye kjelder og gir oss ein kronologisk gjennomgang med tematiske dykk. Slik får ho fram innsatsen til kvinnene på fleire frontar.

På sitt beste er Jonassen når ho går inn i forteljingar som historia om Sørøy-lottene, kvinnene som skaffa seg våpentrening og kom i regulær kamp. Uredde og dyktige, men fram til nå i liten grad med blant heltehistoriene frå krigen. Biletet av dei uniformerte lottene i snøen der på Sørøya fortener ein plass på netthinna vår, like mykje som ein Max Manus eller andre menn i eplenikkers og anorakk. For ikkje å snakke om biletet av dei første kvinnelege marinesoldatar på opningssidene i boka. På norske skip ute i farleg farvatn segla også kvinner som risikerte livet. Nå får dei ein plass i historieskrivinga saman med dei rundt 5000 kvinnene som mot slutten av krigen var innrullerte i Milorg og dreiv ulikt sivilt arbeid med høg risiko. Alt i alt viser Mari Jonassen til 1230 namngitte kvinner som gjekk inn i ei eller anna form for motstandsarbeid, truleg var det fleire.

Kvinnene fram i lyset

Intensjonen bak boka, skriv Mari Jonassen, er å få fram det «lille, store mennesket» og gi kvinner sjølv ei stemme. Slik er det også at ho lèt oss oppdage ei anna Unni Diesen enn henne som har hamna i myteskuggen av Halvdan Koht og stort sett er feilteikna eller neglisjert. Slik får vi også ei kjensle av kva det kosta når kvinnene måtte operere med blåsyrepiller på innerlomma, når dei trena med våpen på eit skipsdekk eller i felt og elles viste sivilt mot i okkupasjonstida.

Lise Fougner var ei av dei mest leiande kvinnene i Milorg og eit viktig bindeledd mellom Heimefronten og London-regjeringa. Ho karakteriserte krigstida som både forferdeleg og lykkeleg da ho i ettertid blei intervjua om innsatsen. Det er ei tankevekkande utsegn, og det at Mari Jonassen også løftar fram det paradoksale, gir boka sting. Dette er ikkje ei uproblematisk helteforteljing som skal polere nasjonens ære, det handlar om jakt på sanning. Og nybrottsarbeid har Mari Jonassen gjort før. Boka hennar Alt hva mødrene har kjempet kom for ti år sidan. I tillegg til å vere svært leseverdig var sikkert boka det eigentlege startpunktet for å gå laus på storverket som nå er ferdig. Nå finst det rett nok ikkje lenger så mange gjenlevande primærkjelder å la seg inspirere (og sjokkere) av. Men dess meir viktig at denne delen av krigshistoria nå er skriven.

Endeleg kjem breidda og omfanget av innsatsen fram. Frå før veit vi av dei offisielle dødstala etter krigen at 833 av dei i alt 10.262 falne var kvinner. Nå får vi også vite meir enn at kvinnene produserte og distribuerte illegale aviser, sat i hemmelege loftsrom og chiffrerte og dechiffrerte kodemeldingar over radio, smugla mat inn til Grini, skjulte flyktningar og smugla folk over svenskegrensa, skaffa mat og klede. Kvinnene spionerte og gjekk som kurerar med meldingar gøymde i sko og undertøy, men dei melde seg også til aktiv militær innsats. Mange av kvinnene var fulltidsaktivistar og gjorde ein innsats på fleire felt.

Mangelfull historie

Under lesinga slår det meg nesten som uforklarleg at så mykje av dette fall ut av både forsking og historieskriving i alle desse åra. Jonassen peiker innleiingsvis på somme av tomromma, som at historikaren Olav Riste i sitt tobindsverk om London-regjeringa berre har to kvinner oppførte i det omfattande personregisteret, den sovjetiske ambassadøren Aleksandra Kollontaj og Unni Diesen, som er omtala nokså nedlatande. Det seier også sitt at filologen og motstandskvinna Helga Stene fekk avslag år etter år da ho ville rette opp den skeive historieforteljinga og søkte forskingsrådet om støtte til å skrive om krigsinnsatsen til kvinnene. Det hjelpte ikkje at ho kunne vise til hyllemeter på hyllemeter av menn om menn, og at det knapt fanst centimeter med litteratur om kva kvinnene gjorde under krigen.

Kanskje er litt av forklaringa på den manglande historieforteljinga at vi til langt inn på syttitalet var i husmora si glanstid; landet skulle gjenreisast med kvinner i heimearbeid. Jonassen peiker også på at mange kvinner valde å vere tause, og ikkje berre dei som var pålagde togn. Eit døme er Milorg-soldaten Sigrid Nitter Rugesæther som opererte under dekknamnet «Eva» i Sogndalsfjella mot slutten av krigen. Ho vart, i kontrast til kvinnene frå Hedmark, invitert til å delta på paraden på Slottsplassen, men takka nei fordi ho ikkje hadde uniform, berre ein gammal kjole som ho ikkje ville vise fram for konge og fedreland. Ho venta i over førti år med å fortelje krigshistoria si, og først i 2000 fekk ho medalje for innsatsen. Kvinner som ho får nå endeleg sin fortente plass i historieskrivinga gjennom dette viktige verket.

Om eg skulle etterlyse noko i tillegg til den omfattande og mursteinstunge historieframstillinga, måtte det vere nokre ord om kva årsaka var til at visse eldsjeler blant både menn og kvinner, så raskt kasta seg inn aktiv motstand mot den tyske okkupasjon. Ein viktig grunn for ein Asbjørn Sunde, ei Nini Haslund Gleditsch, ei Effi Leganger var møtet deira med fascismen og Hitlers testgrunn i felt i Spania. Hjelpearbeidet for Spania hadde sidan 1936 aktivisert mange kvinner i ein brei, folkeleg front. Var denne historiske innsatsen eit første steg til seinare kvinneinnsats under den andre verdskrigen? Og i kor stor grad? Det skulle vore interessant å sjå ein historikar av Jonassens kaliber drøfte dette. Frå før veit vi at Spania-krigen blei ein viktig mobiliseringsgrunn for våre sjøfolk og innsatsen deira. Blant dei som hjelpte dei spanske flyktningane i Frankrike, var norske Alice Resch Synnestvedt. Ho blei verande der krigen ut og redda mange jødiske og spanske barn med livet som innsats. Synnestvedt er dekorert i Israel og bør truleg også ha sin plass i neste, reviderte utgåve av Norske kvinner i krig.

Mari Jonassen er ein erfaren forfattar og biograf, men framfor alt ein dyktig historikar. Ho går til dei opphavlege kjeldene og nøyer seg aldri med sekundærkjelder, og ho er oppdatert på nyare forsking. Dette er eit verk som synleggjer hårreisande manglar ved nyare norsk historieskriving. Prosaen flyt lett, og Jonassen held ein nøktern tone midt i det mest dramatiske og opprørande. Det gir teksten autoritet og styrke. Les Mari Jonassen og bli klok!

Sigrun Slapgard

Sigrun Slapgard er journalist og forfattar.