Dokumentarserie

Regi: Sam Lipman-Stern, Adam Bhala Lough

Telemarketers

Med: Pat J. Pespas, Sam Lipman-Stern
HBO

Kven sit eigentleg i enden av telefonen og sel deg ymse velgjerande formål? Eg vil bli svært overraska om det vanlegvis er så vanvittig som i denne dokumentarserien om telefonseljarar i USA og opplegget bak.

Lopper for luseløn

Eg er svak for dokumentarseriar som tek eit kraftig oppgjer med maktstrukturar og skurkar som slepp gjennom sprekkene i rettssystemet. Som oftast er desse glatte, påkosta seriar med proffe journalistar som intervjuar endå meir proffe fagfolk, og eg elskar det, misforstå meg rett.

Det fyrste som dukkar opp i Telemarketers er det trøytte fjeset til regissør Sam Lipman-Stern, som snur seg i senga og ser rett inn i kameraet, årstalet 2010 kjem opp på skjermen, og Sam seier: «I wanna make a documentary about CDG». Civic Development Group høyrest så fint ut. Det var der Sam arbeidde frå han var ein trøblete tenåring som fekk beskjed av foreldra om å få seg ein jobb, som hadde med seg kameraet sitt på slep og som filma det som nesten ikkje går an å tru er lovleg på nokon som helst arbeidsplass.

Det er galskap. Folk er drita fulle eller høge på stoff, sjefane er like ille som dei tilsette, og dei tilsette er gjerne tidlegare straffedømte, sosialklientar og skuletrøytte ungdomar. Og kva driv dei med på desse ruskete kontora, i dette tilfellet i New Jersey? Dei loppar folk for pengar, sjølvsagt.

Helteaktig

Telefonseljarane i Telemarketers har eit manus dei følgjer, og det er å presentera seg som ymse politi- eller brannfolk som samlar inn pengar til skadde og omkomne i teneste. Dei peilar seg ut dei svakaste i samfunnet, dei som gjerne ikkje har anna enn trygda å leva av, og av denne betalar dei inn det vesle overskotet dei har. Det næraste eg kan koma på i Noreg, er ulike evangeliske kyrkjer som også nærar seg ved å ringa gamle og sjuke for donasjonar.

Folka bakom CDG er skamlause – dei påståtte skadde tenestefolka ser ikkje ein cent av pengane som vert samla inn i deira namn, men går til bakmennene og – verst av alt – til å støtta musikkarrieren til ein av gründerane, Scott Pasch. Bortkasta pengar på så mange vis.

Det einaste som eigentleg kan forsvara dette etablissementet, er at dei ukritisk tilset dei som har falle utanfor og ikkje kjem til å få nokon anna jobb. Såleis blir Telemarketers ein overraskande tankevekkjande dokumentar, og heroinavhengige Pat J. Pespas tidenes antihelt.

Metadonmetoden

Amatørfilminga og amatørjournalistikken er også på ein måte rørande, der dei halsar av garde, og Sam tydeleg er litt skjemd over kompisen sin Pat, som han skjønar at kan skremma intervjuobjekta med den rufsete framtoninga si, samtidig som Sam ikkje har hjarte til å tilsidesetja den engasjerte varslarspira Pat.

«Me gjer som Michael Moore» seier dei, og nikket til den amerikanske rett-på-sak-dokumentaristen er ikkje heilt vekke – her skal det kjempast ein kamp for vanlege folk, mot dei griske og uheiderlege. Å vera respektabel får nytt innhald.

Men kor langt rekk motstanden når det kjem til stykket? Telemarketers klarar både å vera økokrim-underhaldande og sosialrealistisk relevant ut over det vanlege.

Brit Aksnes

Brit Aksnes er skribent, programskapar, kulturarbeidar og fast filmmeldar i Dag og Tid.