Historia som tragedie og farse
Ei rettssak blir nok eit døme på regissørens hang til teatralsk dialog.
Sacha Baron Cohen som Abbie Hoffman og Jeremy Strong som Jerry Rubin i filmen.
Foto: Niko Tavernise / Netflix
DRAMA
Regi: Aaron Sorkin
The Trial of The
Chicago 7
Med: Sascha Baron Cohen, Eddie Redmayne, Mark Rylance
Æra jury. Innleiingsvis vil eg legge vekt på at dette påkosta rettssalsdramaet har det som skal til for å gå fri. Eit stjernelag av skodespelarar, ein tiljubla manusforfattar, ei historisk og viktig politisk-juridisk hending med overføringsverdi til vår tid. Likevel mislukkast The Trial of The Chicago 7.
Året er 1968, og USA fører ein stadig meir meiningslaus krig i Vietnam. Den antiautoritære tidsånda blæs over etablissementet. Før landsmøtet til demokratane i Chicago i Illinois bryt det ut opptøyar mellom politiet og den motkulturelle antikrigsrørsla. Åtte menn blir peika ut som syndebukkar og tiltalte for konspirasjonar og agitering.
Manusforfattar og regissør Aaron Sorkin (A Few Good Men, West Wing, The Social Network) er kjend for snertne replikkar og dialogdrivne «walk and talk»-drama. Det har også noko skjematisk over seg, som om forma dikterer for mykje av innhaldet. Etter ein hektisk nyheitsliknande opningsmontasje, der Sorkin presenterer hovudpersonane og den politiske konteksten, klipper han til rettssalen.
Dei to mest tonegjevande tiltalte er hippieprofeten Abbie Hoffman (Baron Cohen) og den meir saklege Thomas Hayden (Redmayne). Advokaten William Kunstler (Rylance) held dei samla, mens den aldrande dommaren Julius Hoffman (Frank Langella) alt har bestemt seg for utfallet.
Dialektikken mellom desse fire er motoren i forteljinga. Det er her den Sorkinske dialogen blir til handling, mykje takka vere skodespelarane, Rylance og Langella især.
Problemet oppstår når Sorkin skal vere regissør. Den stadige attendeskodinga til opptakta og arrestasjonen av dei tiltalte, tener ikkje forteljinga i særleg grad. Særleg når han tar seg fridomen til å leike med historia for eiga dramaturgisk vinning. Den mest bisarre (og berømte) situasjonen – den fysiske kneblinga av Black Panther-leiaren Bobby Seale – er i Sorkins univers både pompøs og underutvikla. Kan du puste, spør nokon i salen, med openberr referanse til George Floyd.
Scena er meint som eit nikk til vår eiga (rasedelte) tid, men Sorkin underspeler kortet. Seale forsvinn ut av handlinga. I staden vil Sorkin fortelje ei meir hollywoodsk sentimental forteljing om liberal rettferd. Ein liten kikk på USA anno 2020 vitnar om det motsette.
Sondre Åkervik
Sondre Åkervik er frilans kulturjournalist og filmmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
DRAMA
Regi: Aaron Sorkin
The Trial of The
Chicago 7
Med: Sascha Baron Cohen, Eddie Redmayne, Mark Rylance
Æra jury. Innleiingsvis vil eg legge vekt på at dette påkosta rettssalsdramaet har det som skal til for å gå fri. Eit stjernelag av skodespelarar, ein tiljubla manusforfattar, ei historisk og viktig politisk-juridisk hending med overføringsverdi til vår tid. Likevel mislukkast The Trial of The Chicago 7.
Året er 1968, og USA fører ein stadig meir meiningslaus krig i Vietnam. Den antiautoritære tidsånda blæs over etablissementet. Før landsmøtet til demokratane i Chicago i Illinois bryt det ut opptøyar mellom politiet og den motkulturelle antikrigsrørsla. Åtte menn blir peika ut som syndebukkar og tiltalte for konspirasjonar og agitering.
Manusforfattar og regissør Aaron Sorkin (A Few Good Men, West Wing, The Social Network) er kjend for snertne replikkar og dialogdrivne «walk and talk»-drama. Det har også noko skjematisk over seg, som om forma dikterer for mykje av innhaldet. Etter ein hektisk nyheitsliknande opningsmontasje, der Sorkin presenterer hovudpersonane og den politiske konteksten, klipper han til rettssalen.
Dei to mest tonegjevande tiltalte er hippieprofeten Abbie Hoffman (Baron Cohen) og den meir saklege Thomas Hayden (Redmayne). Advokaten William Kunstler (Rylance) held dei samla, mens den aldrande dommaren Julius Hoffman (Frank Langella) alt har bestemt seg for utfallet.
Dialektikken mellom desse fire er motoren i forteljinga. Det er her den Sorkinske dialogen blir til handling, mykje takka vere skodespelarane, Rylance og Langella især.
Problemet oppstår når Sorkin skal vere regissør. Den stadige attendeskodinga til opptakta og arrestasjonen av dei tiltalte, tener ikkje forteljinga i særleg grad. Særleg når han tar seg fridomen til å leike med historia for eiga dramaturgisk vinning. Den mest bisarre (og berømte) situasjonen – den fysiske kneblinga av Black Panther-leiaren Bobby Seale – er i Sorkins univers både pompøs og underutvikla. Kan du puste, spør nokon i salen, med openberr referanse til George Floyd.
Scena er meint som eit nikk til vår eiga (rasedelte) tid, men Sorkin underspeler kortet. Seale forsvinn ut av handlinga. I staden vil Sorkin fortelje ei meir hollywoodsk sentimental forteljing om liberal rettferd. Ein liten kikk på USA anno 2020 vitnar om det motsette.
Sondre Åkervik
Sondre Åkervik er frilans kulturjournalist og filmmeldar i Dag og Tid.
Problemet oppstår når Sorkin skal vere regissør.
Fleire artiklar
Israelske soldatar på veg inn i nabolaget Shijaiyah i Gaza by for å fordrive fleire hundre palestinarar til ein ukjend stad nord på Gazastipa.
Foto: Moti Milrod / Haaretz / AP / NTB
Ramsalt kritikk av Israels krig i Gaza
Molok er ein page-turner med hendingar som skakar lesaren.
Gassleidningar i Moldova. Landet risikerer ei energikrise til neste år.
Foto: Aurel Obreja / AP / NTB
Moldova i skvis
Frå 1. januar kjem det ikkje meir gass til Europa gjennom Ukraina. Det kan bli alvorleg for energitryggleiken i Moldova.
Stoltenberg I-regjeringa på Slottsplassen. Dåverande statsminister Jens Stoltenberg og utanriksminister Thorbjørn Jagland står fremst.
Foto: Jarl Fr. Erichsen / NTB
Venstrepopulisme på norsk – en refleksjon
«Ved markedsrettingen og privatisering ga venstresiden delvis fra seg det som hadde vært dens kjennemerke, nemlig å mobilisere staten til fordel for folk flest.»
I november 2017 besøkte president Donald Trump kollegaen Xi Jinping i Beijing. Same året tok handelskrigen mellom USA og Kina til.
Foto: Damir Sagolj / Reuters / NTB
Det som kjem etter globaliseringa
35 år etter at Berlinmuren fall og liberalismen såg ut til å ha vunne, reiser tollmurane seg i verda.
Gatekunsten på denne muren i Kyiv er basert på kunsten til Marija Prymatsjenko, som ukrainarane no omfamnar.
Foto via Wikimedia Commons
Naiv kunst og nøktern røyndom
Dei naivistiske dyrefigurane til Marija Prymatsjenko har blitt viktige for gjennomsnittsukrainaren, som kjempar vidare i trua på mirakel.