Action

Regi: Anthony Russo, Joe Russo

Avengers: Infinity War

Med: Josh Brolin, Chris Hemsworth, Robert Downey Jr (og altfor mange andre)

Den intergalaktiske kjempa Thanos (Brolin) er på jakt etter seks ævesteinar – infinity stones – som til saman vil gi han kontroll over universet. I kjent skurkestil vil Thanos øydelegge og drepe for å kunne berge det han synest er verdt å ha. Han startar jakta i «Asgard», der Thor (Hemsworth) regjerer. Det som skjer her, er eit varsel om det som ventar til slutt.

Marvel-universet er tilbake, større, sterkare og meir påkosta enn nokon gong. Avengers: Infinity War pakkar 76 karakterar inn i ei forteljing. Eg skal ikkje ein gong prøve å ramse opp alle, det ville tatt heile meldinga, men la oss berre seie det slik: Infinity War baserer seg på ein kumulativ effekt frå dei 18 (!) føregåande filmane, for å karakterisere rollefigurane, motivasjonen dei har, historia deira og tilhøvet alle imellom. At filmen faktisk lukkast med å fusjonere dette logistiske marerittet, er den største bragda. At det massive persongalleriet går på kostnad av ei meir samstemd historie, er openbert. Tallause actionscener blir kuren mot manglande personleg vekst og endring.

Men det skal filmen ha: Thanos er ein svært god skurk, den beste i Marvel på lenge. Han har ein kompleksitet, ein kjerne og ein motivasjon som dei andre kule, sjarmerande, men litt tomme karakterane manglar. Eg kunne snakka om det som skjer til slutt, for det var akkurat ein slik type slutt universet trong. Eg nøyer meg med å seie at Marvel no faktisk gjer meg oppriktig nysgjerrig på neste film i serien.

Sondre Åkervik

Sondre Åkervik er student, skribent og fast filmmeldar i Dag og Tid.