Freistnader på å rykke seg laus
Det finst nokre svært vonde punkt i desse dikta – om enn pakka inn i den slentrande stilen til Nils-Øivind Haagensen.
Nils-Øivind Haagensen har skrive ei rekkkje bøker i fleire sjangrar sidan debuten i 1988.
Foto: Baard Henriksen
Dikt
Nils-Øivind Haagensen:
Litteraturvitenskap på nittitallet
Oktober
Dikta tek oss attende til året 1994, til Bergen og til universitetsfaget litteraturvitskap. Faget er i vekst og populært på den tida. Eg-personen søker seg til studiet som 23-åring. Dikta krinsar rundt oppbrot, litteratur, lengt, fellesskap, kjærleik og konfliktfylt barndom.
Somme av dikta grip ei frigjerande kjensle av at verda og sjansane ligg opne for eg-personen. Gjennom universitetsstudiet freistar eg-personen å rykke seg laus, strekke seg mot andre horisontar for å bli ein annan.
Forandring
Forandring er eit slags mantra og ein gjennomgangsmelodi i boka. Faktum er at dikta i like stor grad som dei fangar inn det nye livet i Bergen, stansar ut biletet av alt det eg-personen vil flykte frå og sleppe unna, nemleg barndomen, den vesle guten og familiesituasjonen.
Lesaren blir presentert for eit dobbelt tilbakeblikk. Dikta ser attende på 1994 og 23-åringen – og 23-åringen frå 1994 skodar attende på barndomen sin. Kor reint og ufarga 23-åringens blikk er, er umogleg å avgjere. Men ved at dikta fikserer året 1994, blir det i alle fall understreka at året er skilsetjande, nesten uavhengig av korleis året verkeleg var og blei opplevd. Dette er altså ikkje eit problem ved boka, det er rett og slett berre slik litteraturen fungerer.
Retorikken og litteraturvitskapen spelar forresten inga stor rolle i dikta, men eitt og anna teoretikarnamn eller forfattarnamn blir nemnt. Retoriske termar figurerer som titlar på dikta, utan at dei med naudsyn prøver å demonstrere omgrepa i praksis.
Dette er ikkje, som ein kanskje fryktar i møte med tittelen og rykta om litteraturvitskap i Bergen på nittitalet, ei diktbok som slepar teoritung i bakken. Tvert om slår dikta kloa i levde situasjonar, diktar livet og lever diktet, i den grad det er mogleg.
Vonde punkt
Det finst nokre svært vonde punkt i desse dikta – om dei enn blir pakka inn i den slentrande og velkjende stilen til Haagensen – som handlar om omsorgssvikt, vald og perfid åtferd mellom ungar, om sjølvforakt og regulært sjølvhat.
Så bør det også nemnast at dikta til Haagensen rommar poetiske bilete som skyt seg ut, enkle, tankevekkande og med kraft, som lyser og hevar seg over straumen av tid og ord – til dømes dette, som liknar den poetiske grunnposisjonen: «jeg husker at jeg sto i et vindu/ i Rosenbergsgaten og så på himmelen/ som var hvit og grå og tilsynelatende ute av stand til å ta vare på seg selv».
Sindre Ekrheim
Sindre Ekrheim er lyrikar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Dikt
Nils-Øivind Haagensen:
Litteraturvitenskap på nittitallet
Oktober
Dikta tek oss attende til året 1994, til Bergen og til universitetsfaget litteraturvitskap. Faget er i vekst og populært på den tida. Eg-personen søker seg til studiet som 23-åring. Dikta krinsar rundt oppbrot, litteratur, lengt, fellesskap, kjærleik og konfliktfylt barndom.
Somme av dikta grip ei frigjerande kjensle av at verda og sjansane ligg opne for eg-personen. Gjennom universitetsstudiet freistar eg-personen å rykke seg laus, strekke seg mot andre horisontar for å bli ein annan.
Forandring
Forandring er eit slags mantra og ein gjennomgangsmelodi i boka. Faktum er at dikta i like stor grad som dei fangar inn det nye livet i Bergen, stansar ut biletet av alt det eg-personen vil flykte frå og sleppe unna, nemleg barndomen, den vesle guten og familiesituasjonen.
Lesaren blir presentert for eit dobbelt tilbakeblikk. Dikta ser attende på 1994 og 23-åringen – og 23-åringen frå 1994 skodar attende på barndomen sin. Kor reint og ufarga 23-åringens blikk er, er umogleg å avgjere. Men ved at dikta fikserer året 1994, blir det i alle fall understreka at året er skilsetjande, nesten uavhengig av korleis året verkeleg var og blei opplevd. Dette er altså ikkje eit problem ved boka, det er rett og slett berre slik litteraturen fungerer.
Retorikken og litteraturvitskapen spelar forresten inga stor rolle i dikta, men eitt og anna teoretikarnamn eller forfattarnamn blir nemnt. Retoriske termar figurerer som titlar på dikta, utan at dei med naudsyn prøver å demonstrere omgrepa i praksis.
Dette er ikkje, som ein kanskje fryktar i møte med tittelen og rykta om litteraturvitskap i Bergen på nittitalet, ei diktbok som slepar teoritung i bakken. Tvert om slår dikta kloa i levde situasjonar, diktar livet og lever diktet, i den grad det er mogleg.
Vonde punkt
Det finst nokre svært vonde punkt i desse dikta – om dei enn blir pakka inn i den slentrande og velkjende stilen til Haagensen – som handlar om omsorgssvikt, vald og perfid åtferd mellom ungar, om sjølvforakt og regulært sjølvhat.
Så bør det også nemnast at dikta til Haagensen rommar poetiske bilete som skyt seg ut, enkle, tankevekkande og med kraft, som lyser og hevar seg over straumen av tid og ord – til dømes dette, som liknar den poetiske grunnposisjonen: «jeg husker at jeg sto i et vindu/ i Rosenbergsgaten og så på himmelen/ som var hvit og grå og tilsynelatende ute av stand til å ta vare på seg selv».
Sindre Ekrheim
Sindre Ekrheim er lyrikar og fast bokmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Familien Nerdrum ved garden i Stavern.
Foto: Agnete Brun / NRK
Ikkje alt er politikk
Politiseringa av Nerdrum-familien er påfallande i lys av kor upolitisk Nerdrum eigentleg er.
Torje Hommedal Knausgård tek mastergrad i fransk ved Universitetet i Oslo. Lea Marie Krona gjer det same i tysk. Dei har få å sitje i kollokviegruppe med.
Foto: Sigurd Arnekleiv Bækkelund
Framandspråka forsvinn
Tilgangen på framandspråk er større enn nokon gong. Likevel er det stadig færre som vil studere dei.
Teikning: May Linn Clement
Forgard i nord
Kan USA kome til å ta over Grønland med makt?
Rune Slagstad på veg inn til Finansdepartementet i november i fjor.
Foto: Dag og Tid
Fylgjene av konkurransestaten
Rune Slagstad syner korleis venstresida lenge har gløymt røtene og prinsippa sine. Der andre held seg til vande spor, gjenetablerer han vona om at vi kan finne ut av kva som er viktigast å diskutere.
Jean-Marie Le Pen døydde 7. januar, 96 år gamal.
Foto: Stephane Mahe / Reuters / NTB
Ein politisk krigar har falle
Jean-Marie Le Pen (1928–2025) vart ein nybrotsmann for all høgrepopulisme i dag.