5. desember 1962
Olav H. Hauge-dagbøkene: «I samanlikning med Rytter, vert Vogt og Wildenvey pasjelyrikarar.»
Teikning: May Linn Clement
Bokpakke frå Noregs Boklag, gåvebøker. Fyrst og fremst vil eg nemna den nye utgåva av Henrik Rytter. For ei herleg bok! Dette er den best gjenomarbeidde av utgåvone i lyrikkbiblioteket. Rytter hadde sjølv skipa samlingane fyrr han døydde. Og det er gut som har retta med hag og hard hand.
Det spørst um ikkje Rytter er den friskaste og friaste av dei fire store lyrikarane våre, og den som er mest miskjend. For ein diktar! Di meir ein kjenner til norsk og utanlandsk språk og litteratur, ser ein det! Eg skyna ikkje Rytter i ungdomsåri, anna stykkevis.
Um Rytter kan ein i sanning segja at han vov stor dikting av kavnorsk stoff, for å herma Nielsen. Det er gut som ikkje er redd norske ord! Og for meg valdar dei ingen vanske, eg kjenner dei, eg gler meg yver dei.
Ein les utanlandske diktarar – og det er bra og vel, men det trengst at ein gjer seg fri frå dei òg. Det har Rytter gjort. Han vart ingen slave av dei. Arbeidet med Shakespeare har lært han eitt og anna, ver du viss!
Nei, dei kunde dikta dei karane. Eg meiner Rytter, Aukrust, Uppdal og Ørjasæter. Skrede er den [som] har halde best på lina og arven. Vesaas og Bruheim er mjuke og fine lyrikarar, og det er òg norsk. Det kan vera stort det stillfarande òg. Men i samanlikning med Rytter, vert Vogt og Wildenvey pasjelyrikarar.
Desse fire store, dei har lagt svart etter seg, og det har vore tungt å skriva i nynorsk dikting etter dei. Dei yngre laut søkja andre vegar og prøva seg på andre måtar. Og det har dei gjort kvar på sin måte. I grunnen er det berre Skrede som har våga, eller vore modig nok, til å halda fram som dei stemnde. Han har greidt det. Men, – tidi er sikkert inne til å søkja halda fram sentrallyrikken att. Det kan gjerast på mange måtar.
Dette vilde Egil Skallagrimson sagt var dikt! Dei islendingane som Orgland har sett um, er det ikkje sagt han vilde tykt mykje um.
Rytter elska ord, har det vorte sagt, men det syner nett diktaren. «A poet is, before anything else, a person who is passionately in love with language,» segjer Auden ein stad. Eit so lite dikt som «Elvegut», er ikkje det makelaust?
Denne boki kan N.B. sandeleg vera byrg av. Rytter stend [ikkje] i skuggen av nokon. Nygard, so fin han var, var noko bunden av klassiske fyrebilete.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Bokpakke frå Noregs Boklag, gåvebøker. Fyrst og fremst vil eg nemna den nye utgåva av Henrik Rytter. For ei herleg bok! Dette er den best gjenomarbeidde av utgåvone i lyrikkbiblioteket. Rytter hadde sjølv skipa samlingane fyrr han døydde. Og det er gut som har retta med hag og hard hand.
Det spørst um ikkje Rytter er den friskaste og friaste av dei fire store lyrikarane våre, og den som er mest miskjend. For ein diktar! Di meir ein kjenner til norsk og utanlandsk språk og litteratur, ser ein det! Eg skyna ikkje Rytter i ungdomsåri, anna stykkevis.
Um Rytter kan ein i sanning segja at han vov stor dikting av kavnorsk stoff, for å herma Nielsen. Det er gut som ikkje er redd norske ord! Og for meg valdar dei ingen vanske, eg kjenner dei, eg gler meg yver dei.
Ein les utanlandske diktarar – og det er bra og vel, men det trengst at ein gjer seg fri frå dei òg. Det har Rytter gjort. Han vart ingen slave av dei. Arbeidet med Shakespeare har lært han eitt og anna, ver du viss!
Nei, dei kunde dikta dei karane. Eg meiner Rytter, Aukrust, Uppdal og Ørjasæter. Skrede er den [som] har halde best på lina og arven. Vesaas og Bruheim er mjuke og fine lyrikarar, og det er òg norsk. Det kan vera stort det stillfarande òg. Men i samanlikning med Rytter, vert Vogt og Wildenvey pasjelyrikarar.
Desse fire store, dei har lagt svart etter seg, og det har vore tungt å skriva i nynorsk dikting etter dei. Dei yngre laut søkja andre vegar og prøva seg på andre måtar. Og det har dei gjort kvar på sin måte. I grunnen er det berre Skrede som har våga, eller vore modig nok, til å halda fram som dei stemnde. Han har greidt det. Men, – tidi er sikkert inne til å søkja halda fram sentrallyrikken att. Det kan gjerast på mange måtar.
Dette vilde Egil Skallagrimson sagt var dikt! Dei islendingane som Orgland har sett um, er det ikkje sagt han vilde tykt mykje um.
Rytter elska ord, har det vorte sagt, men det syner nett diktaren. «A poet is, before anything else, a person who is passionately in love with language,» segjer Auden ein stad. Eit so lite dikt som «Elvegut», er ikkje det makelaust?
Denne boki kan N.B. sandeleg vera byrg av. Rytter stend [ikkje] i skuggen av nokon. Nygard, so fin han var, var noko bunden av klassiske fyrebilete.
Fleire artiklar
Vladimir Putin har grunn til å vera nøgd med stoda i krigen i Ukraina.
Foto: Håkon Mosvold Larsen / NTB
FN-soldatane er det internasjonale samfunnets gissel mellom Israel og Hizbollah, seier Robert Mood.
Reisande på Gardermoen i juni i år. Oslo lufthamn er i særklasse den mest lønsame flyplassen Avinor driv. Dei aller fleste norske flyplassane går med underskot.
Foto: Javad Parsa / NTB
Avinor-krisa tok ikkje slutt da pandemitiltaka gjorde det. Kan det vere styringsmodellen det er noko gale med?
Han Kang er den fyrste sørkorearen som vinn Nobelprisen i litteratur.
Foto: Yonhap News Agency / NTB
«Det er språkarbeidet og dei poetiske scenene, som råkar lesaren.»
Sørkoreanaren Han Kang får Nobels litteraturpris for 2024
Nihon Hidankyo fekk Nobels fredspris i år. Japanaren overlevde atombomba i Hiroshima i 1945.
Foto: Kim Kyung-Hoon / Reuters / NTB