Ganske bra
Red Hot Chili Peppers’ 13. album er fullt av audmjuk og funky poprock med leiken og detaljert produksjon.
Red Hot Chili Peppers på den tyske musikkfestivalen Rock am Ring i 2016.
Foto: Sven Mandel / Wikipedia
Rock
Red Hot Chili Peppers:
Unlimited Love
Warner Music
Då eg såg fjorårets trommedokumentarfilm Count Me In, slo det meg at Red Hot Chili Peppers-trommeslagaren Chad Smith byrjar å bli vaksen, og det høyrest ut som heile bandet har stappa livserfaring inn i det nye albumet sitt. Dei har halde koken sidan 1983, og albumet som kjem ut i dag, 1. april, er ingen spøk.
Unlimited Love er studioalbum nummer 13 og kombinerer storbandsfunkrocken frå gjennombrotsplata Mothers Milk (1989) med popsensitiviteten til Californication (1999) og den leikne villskapen som pregar One Hot Minute (1994) og Blood Sugar Sex Magik (1991).
Opningssporet «Black Summer» er sårt, hardtslåande, mjukt, venleg, tungt og lett (ei kjensle som blir understreka av skogsbassinga og karatedansinga i musikkvideoen), og same adjektivkolleksjon kan brukast om den koselege og funky andre singellåten, «Poster Child», krydra med orgel, mystiske scratchelydar og kreative kor.
Produksjonen er detaljert: På «Aquatic Mouth Dance» viser bandet kor godt dei «kan» funk, og låten blir løfta forbi det stereotypiske med langstrekte blåsarimprovisasjonar i harmonisk dissonerande stereoseparasjon som minner om Ornette Coleman Double Quartets «Free Jazz».
Tekstane er fulle av snurrige poetiske ordspel framførte på audmjukt vis. Eg merkar at eg set pris på den lette og lite spektakulære, men underleg seriøse presentasjonen av enkle motiv i kombinasjon med subtile, sprø påfunn som dominerer albumet.
Unlimited Love er lite påtrengande, men oser av ein audmjuk sjølvtillit. Red Hot Chili Peppers byrjar vel å bli vaksne – dei har trass alt halde det gåande i 39 år i år og vore gjennom litt av kvart i rockelivet. Eg seier som stemma på slutten av spor tre: «Det var ganske bra.»
Rasmus Hungnes
Rasmus Hungnes er kunstnar, musikar, DJ og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Er du abonnent? Logg på her for å lese vidare.
Digital tilgang til DAG OG TID – heilt utan binding
Prøv ein månad for kr 49.
Deretter kr 199 per månad. Stopp når du vil.
Rock
Red Hot Chili Peppers:
Unlimited Love
Warner Music
Då eg såg fjorårets trommedokumentarfilm Count Me In, slo det meg at Red Hot Chili Peppers-trommeslagaren Chad Smith byrjar å bli vaksen, og det høyrest ut som heile bandet har stappa livserfaring inn i det nye albumet sitt. Dei har halde koken sidan 1983, og albumet som kjem ut i dag, 1. april, er ingen spøk.
Unlimited Love er studioalbum nummer 13 og kombinerer storbandsfunkrocken frå gjennombrotsplata Mothers Milk (1989) med popsensitiviteten til Californication (1999) og den leikne villskapen som pregar One Hot Minute (1994) og Blood Sugar Sex Magik (1991).
Opningssporet «Black Summer» er sårt, hardtslåande, mjukt, venleg, tungt og lett (ei kjensle som blir understreka av skogsbassinga og karatedansinga i musikkvideoen), og same adjektivkolleksjon kan brukast om den koselege og funky andre singellåten, «Poster Child», krydra med orgel, mystiske scratchelydar og kreative kor.
Produksjonen er detaljert: På «Aquatic Mouth Dance» viser bandet kor godt dei «kan» funk, og låten blir løfta forbi det stereotypiske med langstrekte blåsarimprovisasjonar i harmonisk dissonerande stereoseparasjon som minner om Ornette Coleman Double Quartets «Free Jazz».
Tekstane er fulle av snurrige poetiske ordspel framførte på audmjukt vis. Eg merkar at eg set pris på den lette og lite spektakulære, men underleg seriøse presentasjonen av enkle motiv i kombinasjon med subtile, sprø påfunn som dominerer albumet.
Unlimited Love er lite påtrengande, men oser av ein audmjuk sjølvtillit. Red Hot Chili Peppers byrjar vel å bli vaksne – dei har trass alt halde det gåande i 39 år i år og vore gjennom litt av kvart i rockelivet. Eg seier som stemma på slutten av spor tre: «Det var ganske bra.»
Rasmus Hungnes
Rasmus Hungnes er kunstnar, musikar, DJ og fast musikkmeldar i Dag og Tid.
Fleire artiklar
Familien Nerdrum ved garden i Stavern.
Foto: Agnete Brun / NRK
Ikkje alt er politikk
Politiseringa av Nerdrum-familien er påfallande i lys av kor upolitisk Nerdrum eigentleg er.
Torje Hommedal Knausgård tek mastergrad i fransk ved Universitetet i Oslo. Lea Marie Krona gjer det same i tysk. Dei har få å sitje i kollokviegruppe med.
Foto: Sigurd Arnekleiv Bækkelund
Framandspråka forsvinn
Tilgangen på framandspråk er større enn nokon gong. Likevel er det stadig færre som vil studere dei.
Teikning: May Linn Clement
Forgard i nord
Kan USA kome til å ta over Grønland med makt?
Rune Slagstad på veg inn til Finansdepartementet i november i fjor.
Foto: Dag og Tid
Fylgjene av konkurransestaten
Rune Slagstad syner korleis venstresida lenge har gløymt røtene og prinsippa sine. Der andre held seg til vande spor, gjenetablerer han vona om at vi kan finne ut av kva som er viktigast å diskutere.
Jean-Marie Le Pen døydde 7. januar, 96 år gamal.
Foto: Stephane Mahe / Reuters / NTB
Ein politisk krigar har falle
Jean-Marie Le Pen (1928–2025) vart ein nybrotsmann for all høgrepopulisme i dag.
Papiravisa