Pop

Caroline Polachek:

Desire, I Want To Turn Into You

Perpetual Novice

Desire, I Want To Turn Into You er den amerikanske artisten Caroline Polacheks fjerde album, og det startar med 2000-talstyggegummipoplåta «Welcome To My Island». «Hope you like me, you ain’t leaving», syng ho, og resten av plata er sanneleg ein spinnvill berg-og-dalbanetur inn og opp og ned i djupet av det menneskelege kjensleapparatet som det skal godt gjerast å vende øyra bort frå.

Stilen er ekstremt variert, samanflytande og fasettert. Songen «Sunset» flørtar med flamenco, «Fly To You» (med Dido og Grimes med på laget) er driven av raske, men mjuke drum’n’bass-rytmar. Her finst dembowrytmar, sekkepipe og syntetiske keltiske folkeinstrument, og arrangementa er stappfulle av uventa vendingar; legg til dømes merke til fuglekvitteret og spedbarnsbablinga i songen «Bunny Is A Rider».

Polachek er inspirert av artistar som Kate Bush og Mishio Ogawa, og med «Butterfly Net» og «Smoke» blir det svulstige og sentimentale skrudd opp til 110 prosent, overlest med nikk til Celine Dions overdådige Titanic-musikk, Enyas new-age-pop og 90-tals Disney teiknefilmballadar. Og godt er det.

Polachek handsamar store kjensler med glimt i auget og subtil humor, noko som speglar seg i musikkvideoane, der Polachek trampedansar i vinstampen og ser ut til å dra sjåaren – i form av ein slags okse – med seg gjennom labyrintiske omgjevnader spekka med små og store detaljar og notat i periferien av scenografien. På kodaen til sistesporet «Billions» er det som om heile menneskeheita syng med i kor. Det heile balanserer på ei knivsegg mellom pretensjon og parodi, og endar opp som ein overveldande og vakker emosjonell rundtur.

Rasmus Hungnes

Rasmus Hungnes er musikar, kunstnar og fast musikkmeldar i Dag og Tid.