OPPDRETT

Susanna Lybæk

Oslo

Over 30 millioner rensefisk brukes årlig som «lusespisere» i oppdrettsnæringen. Nå viser ferske undersøkelser at kun et fåtall faktisk spiser lus. Flesteparten av rensefiskene har dermed ingen funksjon, og den lille fisken lider og dør forgjeves i merdene.

Livet som rensefisk er fullt av harde påkjenninger, og det er velkjent at en stor andel dør underveis. Derfor er det vanlig å etterfylle med flere rensefisk etter hvert for å holde antallet oppe. Rensefisken lider også ved at de selv blir angrepet av skottelus. Det kan sitte opptil 600 lus på en enkelt rensefisk. Lusen lager sår på fisken og kan i verste fall være dødelig.

Siden kun et fåtall faktisk spiser lus, sulter mange av rensefiskene. Mange millioner fisk lider dermed en trist skjebne uten at det gir noen verdi for fiskeoppdretterne. Det er ikke bare tragisk, men det er også langt utenfor rammene av lov om dyrevelferd, som krever «god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov» og at «Dyrs levemiljø skal fremme god helse» (§23).

Dyrevernalliansen mener at rensefisk ikke bør brukes i det hele tatt, og at utfordringene med lakselus må løses på andre måter enn å sette en ny dyregruppe i kryssilden. I dag skyves problemene over på dyrene: Rensefisken lider i oppdrettsnæringens tjeneste, og laksen lider på grunn av harde lusebehandlinger.

Måten fiskeoppdrett drives i dag, er langt fra forsvarlig, og problemene har næringen selv skapt ved å stue dyrene sammen og presse dem til bristepunktet. Inntil det er funnet en god løsning på luseproblemene må næringen selv ta ansvar og stanse veksten i oppdrettsnæringen.

Dyrevernalliansen foreslår å kutte ut bruken av rensefisk og heller redusere tettheten av oppdrettsanlegg, slik at forholdene ikke legges så godt til rette for lakselusa. Bransjen må da ta konsekvensene av sitt selvskapte problem, og tåle at det produseres litt færre laks.

Susanna Lybæk er biolog og vitskapleg rådgjevar i
Dyrevernalliansen.