ARKITEKTUR

PER RYGH

OSLO

«Arkitekturaktivist» Audun Engh er på banen igjen. I en artikkel i Dag og Tid 8. desember hevder han at norske arkitektkonkurranser er elitistiske, og at folket ikke får si sin mening. «Folket bør ha avgjørende makt i byggesaker», sier han.

Disse synspunkter kan neppe være særlig gjennomtenkte og røper en betydelig uvitenhet om arkitektur og arkitektkonkurranser. Spalteplassen her gir ikke rom for å imøtegå hans ideer på en utfyllende måte, så jeg må velge kun noen få grunnleggende bemerkninger.

For det første: Arkitektur og arkitektkonkurranser handler om noe langt mer enn bare estetikk og fasadekomposisjon. Det dreier seg også om funksjonalitet, økonomi, tekniske løsninger, interiør, bærekraft, terreng- og stedstilpasssing m.m. Det sier seg selv at legfolk umulig kan sette seg inn i denne kompleksiteten på noen seriøs måte. Erfaringsmessig vil folkemeningen i all hovedsak dreie seg om byggets utseende. Å basere valg av løsning på en byggeoppgave på dette alene er selvsagt helt uansvarlig.

Et nærliggende eksempel: Dersom valg av operabygget i Bjørvika skulle vært fattet på grunnlag av Aftenpostens «folkeavstemming», ville løsningen vært et gigantisk flytende kamskjell, som åpnet seg ved hver forestilling. Spektakulært, men neppe fornuftig.

For det annet: Å delta i en arkitektkonkurranse krever meget stor ressursinnsats fra arkitekters side, både i tid og penger. For å kunne forsvare denne innsatsen må arkitektene være sikret en grundig, faglig seriøs og rettferdig vurdering av alle løsningsforslagets aspekter. Om valget av prosjektforslag skulle bli besluttet ved folkeavstemming, ville denne seriøsiteten bli borte, til fordel for ukvalifisert, tilfeldig synsing om «stygt og pent». En slik metode røper liten respekt for arkitekters arbeide, og gir et lite forsvarlig grunnlag for god forvaltning av samfunnets ressurser.

For det tredje: Enghs eksempler dreier seg i hovedsak om offentlige bygg, der regelverket krever at arkitektvalget skal avgjøres av en bredt sammensatt, uavhengig jury, der minst 1/3 av juryens medlemmer er arkitekter. Å hevde at arkitekter er dominerende i slike juryer, er derfor feilaktig. Jeg antar også at langt de fleste vil mene at en slik representasjon fra fagets side er høyst rimelig og nødvendig. Av egen erfaring fra mer enn 100 slike konkurranser vet jeg også at arkitekters deltakelse er helt vesentlig for juryens arbeide. Juryens «legmenn», det være seg ordførere, rådmenn, brukere og offentlige ansatte, gir alltid uttrykk for at juryarkitektenes erfaring og kunnskaper har vært helt nødvendig for å kunne fatte en trygg og god beslutning.

Avslutningsvis: Engh mener at dagens praksis i arkitektkonkurranser (og i byggesaker generelt) er udemokratisk. Han velger da å se bort fra at vi i Norge i all hovedsak benytter oss av et representativt demokrati, der politikere og andre folkevalgte tar avgjørelser på folkets vegne, ikke gjennom folkeavstemminger eller meningsmålinger. Verken i Våler eller Porsgrunn, som Engh trekker frem som kritikkverdige eksempler, er folkemeningen overkjørt. Tvert om, konkurransene er gjennomført med stor seriøsitet og grundig forarbeide og avgjørelser i offentlige, demokratisk valgte organer.

Per Rygh er sivilarkitekt i MNAL og tidlegare konkurranseleiar i Norske Arkitekters Landsforbund.