Linefiske

Ragnar Sandbæk

Det har vært en sann svir å følge med på William Sem Fures saftige beretninger fra linefiskerens hverdag i serien om linefiske i Dag og Tid. (Siste del, «Eit flytande samfunn», stod på trykk 22. mars.) Særlig koblingen akademia og praktisk fiske.

For oss som opprinnelig kommer fra fiskerikysten, er dette ingen dikotomi. Akkurat som han (fra Stadlandet) ble det til at lotten fra fiskeriene trumfet Statens lånekasse for meg (fra Ibestad). Min tid var de glade og kvotefrie 60- og 70-åra. En periode med dårlig sheltring, utilstrekkelig hydraulikk og mye handmakt. Så det var ganske greit etter endt sesong å brife litt barnslig med rause cash på Holbergstuen i Bergen før ferden gikk opp på Nygårdshøyden litt forsinket til høstsemesteret.

Noen ganger ble det gjerne til at en ikke mønstret av i det hele tatt.

Teikning frå «Eit flytande samfunn» i Dag og Tid 22. mars

Født inn i trålmiljøet på Nordrollnes i Ibestad kommune litt sør i Troms var kortene gitt. Bygda var en yngleplass for de nordnorske trålgastene. Ved hjelp av folkeaksjer og lokalt pågangsmot dro mine forfedre over til Hull og Grimsby like etter krigen og kjøpte to slitne dampdrevne sidetrålere, inkludert en praktisk tutor eller to – og dermed var det gjort. Omdøpt til «Nordrollnes» og «Rollanes» ble disse våre skoleskip.

Og helt riktig, Fure: Det kreves en hel landsby for å oppdra en trålfisker. Bygda ble etter hvert storleverandør av trålgaster og skippere til hele Nord-Norge. I skoleferien var det bare for oss drittunger å hoppe lykkelig over rekka som messegutt. En sommerferie balanserende på slingrende glatte dekk med storkjelen, uten å søle, til et kontinuerlig kaffetørst vaktlag. En hel sommer med kjefting, spying, ordrer og oppvask. Herlig!

«Helt riktig, Fure: Det kreves en hel landsby for å oppdra en trålfisker.»

Etter hvert konverterte vi så til ekte trålgaster både på nære og meget fjerne farvann med retten til å bøte og danse som ei slags Elvira Madigan mens gearet og forvirrede vaiere helst ville mase deg i stykker. Selv kunne jeg etter noen år notere meg som periodisk trålbas og fishing master. Og det aller beste jeg da kunne si til gutta, etter flere timers monoton sløying, var selvsagt verdens beste ordre: Fem minutter og røyk…

Min tiårige til-og-fra-periode i den tøffe trålbobla har preget meg nokså sterkt. Diskursen om nødvendigheten av å yte før du kan nyte, holder jeg meg langt unna. En rekkefølge som ikke lenger er så nøye. Her er jeg nok ikke på parti med tidsånden. Så derfor skrev jeg heller om dette pussige livet – gjerne dikt og noveller. Allerede i min første bok, Barents Blues (Gyldendal, 1980), prøver jeg å fremsnakke disse havets helter med litt hjelp fra Aristoteles og hans påminnelse om fronesis, altså verdien av praktisk klokskap, fornuft og visdom – dette skjønnet som erverves gjennom erfaring over tid. Enten det er på en linebåt eller en hekktråler.

Vel – før sentimentaliteten tar meg altfor langt utaskjærs, avslutter jeg med noen ord om argot, altså om et hemmelig og uforståelig fagspråk som ekskluderer andre. Her gir Fure oss gode eksempler fra linefisket.

På trålere er dette fagspråket mer outrert, i og med at mye stammer fra et fornorsket engelsk. Her flyter det av ord som skyte bjørn, sveiper, tråldører, hanefot, mellomstykke, kjettinghals, kuleline, twain, gear, bobbins, Danelokule, børtrekule, snotle, gils, skvær, belg, frelser, leise, flaggmasker, span og spett med mer.

Når trålgastene tar seg en velfortjent og litt høyrøstet øl på puben, er det ikke en eneste sjel i resten av lokalet som har peiling på hva disse folka egentlig babler om. Det er argoten sin det, tenker jeg.