Gaza-krigen

Jiri Muller

Det er skrevet en rekke bøker og essay om den palestinske konflikten, også om Gaza-krigene. Blant dem er boken Molok (omtalt i Dag og Tid, 20. desember), skrevet av Morten Strøksnes. Anmelderen har ikke forklart bokens tittel.

Jeg ønsker å presentere to personligheter som selv har opplevd Gaza-krigen, og som har et annerledes syn på konflikten enn Strøksnes og norske medier. Den franske filosofen, filmskaperen og forfatteren Bernard-Henri Levy har vært vitne til og dokumentert menneskets umenneskelighet i mange kriger blant annet i Bosnia, Libya, irakisk Kurdistan beleiret av Isis, Afghanistan og Ukraina. Den 8. oktober 2023 fløy Levy til Israel for å vitne om det som hendte den 7. oktober.

I sin bok Israel Alone analyserer Levy blant annet den ultimate ondskapen som ble sluppet løs mot Israel denne dagen, og fordyper seg i hvordan den islamske republikken Iran, Russland, radikale islamistiske grupper og Kina har opptrådt for å tjene på denne tragedien. Levy fordømmer på den sterkeste rollen til flere frivillige organisasjoner (som f.eks. Røde Kors og Amnesty International) i denne konflikten. Han analyserer ondskapen ved antisemittisme (under dekke av antisionisme) inkludert eldgamle løgner og injurier («blood libels») som anklager jøder for å drepe kristne barn for sine religiøse ritualer.

Boka til Strøksnes har tittel Molok. Ifølge Det gamle testamentet ofret folket barn til guden Molok. Spiller Strøksnes på den gamle antisemittiske fordommen om at jødene dreper barn og ofrer dem til den jødiske guden? Myten om jødiske barneofringer har vært en av de seigeste antisemittiske fordommer gjennom historien og har forårsaket utallige lidelser for det jødiske folket. Mitt spørsmål til Strøksnes er derfor: Hvorfor bruker du Molok som tittel på boka?

Dr. Einat Wilf er en ledende tenker på venstresiden i Israel og er ekspert på sionisme og israelsk utenrikspolitikk. Hun har vært utenrikspolitisk rådgiver for visestatsminister Shimon Peres. Wilf er forfatter av flere bøker som utforsker sentrale spørsmål i det israelske samfunnet. We Should All Be Zionists, samler hennes essay om Israel, sionisme, antisionisme og veien til fred. Wilf forklarer at den grunnleggende ideen bak sionismen er jødenes rett til selvbestemmelse og frigjøring fra kolonialisme og undertrykking i en jødisk stat ved siden av arabiske naboer. Antisionisme er en destruktiv bevegelse som har et mål å erstatte Israel med en palestinsk stat «from the river to the sea».

Wilf er en medforfatter av boken The War of Return: How Western Indulgence of the Palestinian Dream Has Obstructed the Path to Peace. Hennes tanker og politiske synspunkter om veien til fred omtaler hvilken destruktiv rolle Unrwa og en rekke europeiske land inkludert Norge har hatt. Disse synspunkter kommer til uttrykk i en rekke intervjuer og podkaster tilgjengelig på YouTube.

Jeg anbefaler at de som er genuint interessert i Midtøsten-konflikten og med evne til kritisk tenkning, å gjøre seg kjent med hva Levy og Wilf skriver. En av mange viktige meldinger fra Wilf er at «merkelapper» som kolonialisme, okkupasjon, antisionisme, apartheid og folkemord brukt i sammenheng med Israels eksistens, opprinnelig har vært en del av marxistisk propaganda med opprinnelse i det gamle Sovjetunionen.

Disse løgnene har gradvis trengt inn i FN, universitetscampuser og i vestlige mainstreammedier. Wilf er av den oppfatning at ideologien som er fiendtlig mot sionismen, vil møte samme skjebne som det sovjetiske imperiet, G.A. Nasser arabiske nasjonalisme, nazistisk ideologi og ayatollaenes forkynnelse. De vil før eller siden bli glemt og vil tilhøre historiens søppelkasse.