Historie

Erik Thomassen

Lars Borgersruds historieskriving har i større eller mindre grad alltid vært agendabasert. Det gjelder å «bevise» at det norske forsvaret før krigen var rigget mot arbeiderbevegelsen, og at dette fikk avgjørende betydning for nederlaget i 1940. I Dag og Tid 15. september fastholder han at adskilt lagring av våpendeler påvirket mobiliseringen og felttoget i 1940 i betydelig utstrekning. Borgersruds problem er at han ikke klarer å dokumentere dette på en troverdig måte. I stedet tyr han til lettvintheter.

En slik lettvinthet er det å hevde at ordningen med separasjon av våpen av sikkerhetsmessige grunner var så pinlig for myndighetene at den ble feid under teppet etter krigen. Ifølge ham er dette årsaken til at de problemene den skal ha medført, knapt kommer til syne i den store mengden dokumenter som er bevart i Riksarkivet. Denne teorien har aldri blitt understøttet av dokumentasjon, og inntil slik foreligger, stiller jeg meg tvilende til den.

Uansett forklarer ikke en slik konspirasjon hvorfor heller ikke kilder som myndighetene aldri har hatt kontroll over (dagbøker, erindringer), inneholder informasjon om vesentlige utfordringer for mobiliseringen og felttoget som følge av denne ordningen.

Borgersrud har aldri klart å dokumentere mer enn ett enkelt tilfelle (Østfold) hvor ordningen med adskilt oppbevaring av våpendeler fikk negative konsekvenser. I et forsøk på å bøte på dette introduserer han nå et annet eksempel – og dette mener han faktisk fikk helt avgjørende betydning for det norske og allierte nederlaget i Sør-Norge og Trøndelag. Det dreier seg om tyskernes bruk av våpen tilhørende Artilleriregiment nr. 3 (AR 3) i Trøndelag. Ifølge Borgersrud var dette våpen som norske soldater hadde funnet adskilte og ubrukelige ved mobiliseringen.

La oss derfor se nærmere på AR 3. Regimentets mannskaper skulle møte i Trondheim ved mobilisering. Fire 120 mm felthaubitser og 44 75 mm feltkanoner var lagret i byen. (Feltkanonene var gammeldagse og lite anvendelige.) Mobilisering lot seg ikke gjennomføre i Trondheim – ikke fordi våpnene var oppbevart adskilt, slik Borgersrud hevder, men fordi de var falt i tyskernes hender allerede om morgenen 9. april. På Støren var det lagret åtte 84 mm feltkanoner fra 1887. Støtbunnene var demontert og oppbevart separat på Kongsgården i Trondheim. Skytsene hadde ikke vært i bruk siden før første verdenskrig, og de skulle ikke brukes ved mobilisering. Våpnene manglet rekylbrems og hadde vært utdaterte i 40 år. Som feltvåpen var de nå å betrakte som så godt som verdiløse.

Skytsene fra AR 3 som tyskerne benyttet under kampene i Nord-Trøndelag, var ikke de adskilte våpnene fra Støren, men funksjonsdyktige våpen som ble hentet ut av magasinene i Trondheim. Borgersruds fantasifulle beretning om hvor avgjørende disse våpnene var for det norske og allierte sammenbruddet, trenger jeg ikke kommentere. La meg bare kort si at jeg synes dette var oppsiktsvekkende og avslørende lesning.

Borgersrud bør åpenbart sette av litt tid til å brushe opp kunnskapene sine om felttoget. Han kan for eksempel starte med å kikke på de to bøkene jeg nylig har skrevet om temaet.

Erik Thomassen er forfattar og historikar.