Atomkraft

Per I. Wethe

I Dag og Tid 25. mai drøftet Per Anders Todal enkelte økonomiske sider ved atomkraftverk. Her ble også kostnadene ved håndtering og sikring av brukt reaktorbrensel omtalt. Etter min vurdering ble perspektivet litt smalt når det gjelder de faktiske kostnader knyttet til deponering av brukt brensel eller høyaktivt, langlivet avfall. Det er en utbredt forestilling at kjernekraften har et «uløselig avfallsproblem». Forestillingen er rotfestet i miljøbevegelsen og i det meste av vårt politiske landskap, men har også et nedslagsfelt i førende deler av vårt teknologiske miljø.

Radioaktivt avfall oppstår i mange ledd i kjernekraftens prosesskjede, men det «uløselige problemet» er først og fremst knyttet til en del langlivete radioaktive elementer som dannes i reaktorbrenselet under drift. Dette er betinget av selve fysikken i prosessen og er i utgangspunktet et teknisk og naturvitenskapelig anliggende, men den versjonen finner vi i dag bare i lærebøkene. Derimot oppfattes eksistensen av disse langlivete elementene som et problem hinsides enhver teknisk løsning, og erfaringene viser tydelig at med et slikt utgangspunkt vil enhver rimelig sivilisert debatt om kjernekraft, miljø og ressurser blokkeres. Derfor er kjernekraftverk i Norge helt utenkelig og kjernekraft et ikke-tema.

Så tilbake til det brukte reaktorbrenselet. Dette er høyaktivt materiale der det meste, ca. 95 prosent, er ubrukt uran, noen få prosent er radioaktive spaltningsprodukter, og resten er plutonium som er dannet i energiprosessen. Det meste er energimateriale som kan gjenvinnes og brukes på nytt. Radioaktiviteten i det brukte brenselet styres på kort sikt av spaltningsproduktene og på lang sikt av noen få ekstremt langlivete elementer. Dette er kortversjonen av de teknisk-fysikalske premissene. Hva skjer så i dag med det brukte brenselet? Her praktiserer ulike land ulike strategier avhengig av om brukt brensel betraktes som ressurs eller som avfall. I enkelte land, som Finland og Sverige, planlegges det sluttlagring eller deponering av brukt brensel etter en lengre avkjølingsperiode. I andre land, som Frankrike, Kina og Russland, skal brenselet opparbeides og gjenvunnet energimateriale brukes i nytt brensel. Uansett strategi får man til slutt en viss mengde høyaktivt avfall som må sluttlagres eller deponeres på en eller annen måte.

Finland er i dag kommet lengst når det gjelder å realisere et fungerende deponi for brukt reaktorbrensel. I 2015 ga regjeringen tillatelse til bygging av et slikt anlegg, og dette arbeidet pågår for fullt ved kjernekraftverket i Olkiluoto. Finland har valgt KBS-3-konseptet utviklet av svensk kjernekraftindustri. Dette innebærer at det brukte brenselet/avfallet plasseres i kobberkapsler omgitt av bentonittleire i granitt på 500–600 meters dyp. Finland regner med å starte deponering noe etter 2020, Sverige noen år senere.

I begge land er det etablert et finansieringssystem som skal dekke alle kostnader ved håndtering og sikring av brukt brensel og radioaktivt avfall ved at en avgift til staten, regnet per kilowattime, legges inn i produksjonskostnadene for kjernekraft. Denne avgiften utgjør noen få prosent av produksjonskostnadene. Med et slikt system betaler industrien for de kostnader som oppstår i forbindelse med det radioaktive avfallet, og tar dermed et fullt ansvar for sine radioaktive restprodukter.

To små nordiske land har gjennom et langvarig og målrettet samarbeid løst det «uløselige avfallsproblemet». Denne «nordiske» geologiske deponiløsningen regnes i dag som en internasjonal standard, og dette har selvsagt skapt stor etterspørsel etter finsk og svensk kompetanse i en rekke land både i og utenfor Europa.

Det er vel unødvendig å si at dette markedet er enormt, og at løsningene er pålagt kjernekraftindustrien gjennom strenge direktiver og lovpålagte bestemmelser.