Helse

Mikael Scott Bjerkeli

De aller fleste mennesker ønsker andre godt, de vil at folk skal ha gode liv. Dette gjelder også for personer som opplever kjønnsinkongruens.

Over flere år har debatten rast om hva som er riktig behandling av personer som opplever utfordringer knyttet til kjønn og identitet. Veldig ofte er temperaturen veldig høy, og mange opplever at det er vanskelig å uttale seg, mange frykter for konsekvensene det kan utløse.

Dette er noe nesten alle som har deltatt i ordskiftet, har gitt uttrykk for. Men frykten kan ikke stoppe debatten. Debatten må leve, men med gode argumentasjoner og respekt. Nettopp dette gjør Per Andres Todal i Dag og Tid. 24. mars i «Ingen magisk medisin». Der han har en grundig gjennomgang av flere viktige perspektiver i denne debatten.

Det er viktig å understreke at debatten om behandling av kjønnsinkongruens er kompleks og berører mange følsomme temaer. Det er også viktig å anerkjenne at det er ulike perspektiver og meninger om hva som er den beste tilnærmingen til behandling. Grovt sett kan man skille tilnærmingene i to linjer.

I den første linjen har vi dem som mener at informasjonen og kunnskapen som finnes, er tilstrekkelig til å gå inn for en modell basert på informert samtykke. I en slik modell er det pasientens opplevelse som er førende. Det vil si, pasientene vet best hva som er riktig behandling for dem selv. Det er ikke opp til fagpersonen å stille spørsmål rundt opplevelsen eller opprinnelsen til opplevelsen. Fagpersonens oppgave er å veilede og gi pasienten råd i forløpet. Det vil si at det er pasientene som bestemmer hvilken behandling de vil ha.

I den andre linjen finner vi dem som mener at vi må gå varsomt frem, og som mener at vi har for lite kunnskap på feltet for å kunne legge behandlingen ned til første linje, det vil si fastleger. De i denne bolken mener det er viktig å se på flere faktorer som kan utløse en opplevelse av kjønnsinkongruens/kjønnsdysfori. Med flere innganger inn til opplevelsen av kjønnsinkongruens, kan det også være flere behandlingsmuligheter, ikke alle er medisinske. Det er viktig å bruke tid, både for pasienten og fagpersonen, for å bli kjent og for å utforske hva som er grunnlaget for kjønnsdysforien, og hva som vil være til best mulig hjelp for pasienten.

Det kan være utfordrende å finne en balanse mellom å respektere pasientens autonomi og samtidig sikre at behandlingen er forsvarlig og basert på evidensbasert praksis. Det kan også være viktig å se på flere faktorer som kan påvirke pasientens opplevelse av kjønns­inkongruens og tilby flere behandlingsalternativer.

World Professional Association for Transgender Health (WPATH) sine retningslinjer har lenge vært førende for behandling av kjønnsinkongruens. I fjor publiserte WPATH oppdaterte retningslinjene Standard of Care 8 (SOC -8), og ut ifra navnet på retningslinjene får man inntrykk av at det er retningslinjer for en standardisert behandling, noe det ikke er. Det er ikke konsensus om noen standardisert behandling som omhandler kjønnsinkongruens.

Det er også første utgaven som referer til evidensbasert forskning. SOC-8 har også blitt sterkt kritisert for blant annet at de fjernet alle aldersgrenser og innførte et nytt kapittel som sidestiller evnukker og behandling av dette med kjønnsinkongruens. En av utfordringene i SOC-8 er den «bekreftende» tilnærmingen, som anbefaler umiddelbar behandling uavhengig av psykiatrisk utredning og helt i fravær av «vaktsom venting» for mindreårige. Derfor har Finland, Sverige og England gått mer og mer bort fra SOC-8. Legeforeningene i Frankrike, Belgia, Italia, Irland har motsatt seg SOC-8. Likeledes Psykiatriforeningen i New Zealand og Australia. Vi ser også samme tendenser i Danmark, og nå Norge med Ukom-rapporten.

Det kan virke som om det ikke bare er en økning i antall personer som søker behandling for kjønnsinkongruens, men også en økning i uenigheten av hva som er god behandling.

Det er derfor viktig å bruke tid på å bli kjent med pasienten og utforske grunnlaget for deres opplevelse av kjønnsdysfori og hva som vil være til best mulig hjelp for dem. Det er også viktig å stille de vanskelige spørsmålene, kreve mer forskning og ikke gi medisinsk behandling uten grundig vurdering.

HBRS tror alle aktører som deltar i denne debatten, ønsker det beste for de som opplever kjønnsinkongruens. Men vi mener det beste ikke alltid sammenfaller med å gi pasienten akkurat det de vil.

Den enkle godheten kan være å gi pasientene akkurat det de vil ha, uten å stille spørsmål eller krav, men det kan også være skadelig på lang sikt, for vi mennesker er stadig i endring.

Det å stille de vanskelige spørsmålene, utforske og skynde seg mener vi er den rette veien å gå for å gi pasienten tryggest mulig behandling. Men det er et vanskelig budskap å selge til personer som står mitt i en utfordrende livssituasjon.

Men vi må aldri glemme at vi jobber for å styrke og bedre behandlingen av alle som opplever kjønnsinkongruens. Det har vi alle felles, uavhengig av hva vi mener er god behandling.

Mikael Scott Bjerkeli er
seniorrådgivar i Harry Benjamin Ressurssenter (HBRS).